Båtglade nordmenn har frem til nå pusset, vasket og preppet båtene sine for en lang sesong til sjøs. Men pussing, vasking og vedlikehold av fritidsbåter skjer på ingen måte uten konsekvenser.
Spyling av skrog og vedlikehold av båter på opplagsplasser utgjør et miljøproblem.
Årlig påføres det bunnstoff på skroget for å hindre at marin begroing fester seg (som potensielt kan reduserer fart, manøvreringsevne og øke drivstofforbruket). Når båtene løftes og vaskes, havner spylevannet, som inneholder en betydelig mengde miljøgifter (organisk avfall og bunnstoffrester), rett ut i sjøen, uten at det renses.
Snittforbruk av vann (tilsvarer utslipp) er anslagsvis mellom 100 og 120 liter pr båt, og med det store antallet båter i fjorden er utslippene svært store.
Analyser av utslippene/spylevannet viser funn av tungmetaller og plastpolymerer i høye konsentrasjoner.
Blant annet viser resultatet ved analyser av flere båthavner i indre Oslofjord utslipp av tungmetaller og plastpolymerer som overskrider utslippskrav for skipsverft (Regulering av forurensning fra skipsverft M-487/2016), og noen av utslippene er så forurenset at spylevannet rettslig sett skal håndteres som farlig avfall.
I tillegg er grunnen og massene hos båthavnene ofte svært forurenset.
Dette miljøproblemet må ses i sammenheng med at miljøtilstanden i Oslofjorden er svært alvorlig og høyt prioritert. Det er opplagt at utslippene fra en del av båthavnene – særlig i Oslofjorden – er ulovlig fordi det er i strid med forurensningsforbudet i forurensningsloven.
Det er den ansvarlige for opplagsplassen/båthavnen som har ansvaret for etterlevelsen av regelverket, og for å iverksette tiltak for å forhindre at forurensningsloven brytes. Brudd på forurensningsloven kan medføre både pålegg fra forvaltningen og straff, for eksempel foretaksstraff.
Det er imidlertid ingen nyhet at utslipp fra fritidsbåtbransjen utgjør et stort miljøproblem. Allerede i 2011 henvendte Klima- og forurensningsdirektoratet seg til båtforeninger og marinaer/opplagsplasser med informasjon om alvorlige funn gjort hos 13 småbåthavner, med informasjon om at funnene var bekymringsfulle. Direktoratet uttrykte da at de var svært kritiske til utslippsproblematikken i fritidsbåtbransjen.
I 2019 konkluderte Miljødirektoratet med at båtpuss førte til aktivt utslipp av kobber og sink som kan være skadelig for marint planteliv, og at det burde vurderes forskriftsregulering med krav om oppsamling og rensing av forurenset spylevann fra fritidsbåtene.
Senest i 2022 ble det av Miljødirektoratet igjen konkludert med at det skulle utredes en regional forskrift for regulering av utslipp kun for de største opplagsplassene for småbåter i Oslofjorden.
Urenset utslipp fra spyling og vedlikehold av fritidsbåter utgjør et miljøproblem som har pågått altfor lenge. Dette til tross for at miljømyndighetene har vært kjent med og utredet dette miljøproblemet i flere omganger. Som Miljødirektoratet selv uttrykte i 2019: «Det er lite sannsynlig at andre og nye typer bransjer med tilsvarende utslipp, ville kunne driftes uten en form for regulering».
Vi står i dag overfor mange utfordrende og kompliserte miljøproblemer. Eksempelvis er Oslofjordens miljøtilstand svært alvorlig. Flere av kildene til forurensning i Oslofjorden, har kostnadskrevende, ressurskrevende og politisk betente løsninger. For eksempel nevnes tilførsler av nitrogen fra både landbruk og avløpsrenseanlegg.
Utslipp fra spyling er imidlertid enkelt å gjøre noe med. Det finnes løsninger som hindrer utslipp fra fritidsbåtbransjen. Teknologien er utviklet med statlig støtte fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet. Løsningen sikrer nullutslipp av spylevann fra havner, på en enkel måte med mobile renseløsninger.
Med enkle grep kan altså havner raskt stoppe tilsiget av giftstoffer og mikroplast til sjøen, og dermed gjøre sitt for å redusere trykket på en allerede presset og forurenset Oslofjord. Kostnadene kan fordeles mellom båteierne gjennom havneleien, uten at de behøver være særlig høye.
De ansvarlige for båthavnene vil ikke gjøre noe før myndighetene stiller krav om dette, selv om utgangspunktet er at den ansvarlige for opplagsplassene der båtene spyles allerede har et ansvar etter regelverket. Det generelle forbudet i forurensningsloven viser seg å ikke være tilstrekkelig for å håndtere miljøproblemet.
Og hvorfor stiller ikke myndighetene krav når alle er enige om at dette er et problem?
Sannheten er at miljømyndighetenes arbeidsbyrde sannsynligvis aldri har vært større, og den krever tøffe prioriteringer. Men når myndighetene ikke prioriterer dette sendes et uheldig signal ut.
Og her kommer paradokset. Staten har etterlyst en løsning på et miljøproblem en rekke ganger over flere år. Og, staten har selv delvis finansiert utviklingen av løsningen på problemet, gjennom støtteordninger fra Innovasjon Norge og Forskningsrådet. På tross av dette blir ikke miljøproblemet fra spyling og vedlikehold av båter på opplagsplasser fulgt opp fra av staten.
Dette må skyldes manglende ressurser til å utarbeide forskrift og føre tilsyn, og tøffe prioriteringer i miljøforvaltningen.
Er dette en farbar vei? Blir lokale miljøproblemer med enkle løsninger nedprioritert?
Det er et prekært behov for å stanse utslipp av urenset spylevann for å forhindre ytterligere forurensning og negativ påvirkning. Det finnes tilgjengelig renseteknologi som kan rense spylevannet og samle opp utslippet. Det må mer ressurser inn i miljøforvaltningen, på statlig og kommunalt plan. Det er på tide å handle.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.