Venstre sliter, og partiet trenger en politisk seier. Partiet bør markere seg, for eksempel på internasjonalt miljøarbeid. Kan en hjelpende hånd ha kommet fra uventet hold?
Klima- og miljøminister Ola Elvestuen (V) skal besøke Moskva 19. februar for å delta i den norsk-russiske miljøvernkommisjonen. Departementet vil diskutere forurensende utslipp fra russisk nikkelindustri.
Elvestuen uttaler offensivt at han «vil fortsette å ta opp dette med russisk side helt til det er løst».
Ministeren setter seg høye mål: Helt siden 1976, da fylkesmann i Finnmark første gang tok opp forurensingsproblemene i Pasvik med sin russiske nabo, har saken ridd norske miljømyndigheter som en mare. Folkelige protester mot «dødsskyene fra Sovjet», norske pengegaver, politisk press fra høyeste nivå, langvarig tillitsbygging – alt har slått feil.
Befolkningen i Pasvik vet dette bedre enn noen andre. Den 25. januar i år fikk de en tekstmelding fra kommunen der innbyggere med hjerte- og karsykdommer ble bedt om å holde seg innendørs. Svovelinnholdet i luften var godt over forsvarlig nivå. For dem kan ikke sanseinntrykket beskrives med industristed-eufemismen «lukten av penger». Det er nemlig ingen i Pasvikdalen som blir rike av at ovnene i Nikel går varme. Det gjør bare noen ganske få russiske oligarker.
Og her er vi ved sakens kjerne: det urimelige i at norske områder skades og norske innbyggere plages av russiske industriutslipp, uten at den profitterende industrieieren Nornickel føler seg kallet til å gjøre noe med saken.
Det er mange og komplekse årsaker til at forurensningen fortsetter, men hovedproblemet kan sammenfattes i en enkel innsikt: Nikkelproduksjon er uhyre lønnsomt, utslippsreduksjon er ganske dyrt, og ingen tvinger Nornickel til å gjøre noe som helst.
Samtidig som dette kan synes som en uløselig floke, gir saken likevel Elvestuen en gyllen mulighet. For hva om den norske ministeren kan godtgjøre at Nornickels fremtidige profitt henger nøye sammen selskapets evne til å produsere på en langt mer miljøvennlig måte?
Sammenhengen mellom grønn produksjon og lønnsomhet er nemlig i ferd med å demre også for russiske oligarker.
Nornickel har lenge forsøkt å fremstå som en grønn virksomhet. Skal man tro selskapets hjemmesider og Facebook-side, snakker vi her om et veritabelt miljøfyrtårn. Miljøstrategier og vakre landskapsbilder formelig stråler mot den som besøker disse sidene.
Nornickels grønne aspirasjoner er ikke bare tydelige i selskapets digitale anstrengelser: I 2010 ga den norske regjeringen opp sitt 20-årige forsøk på å oppnå utslippsreduksjon i grenseområdet ved hjelp av pengegaver. Miljøverndepartementet krevde i overkant av 46 millioner kroner tilbakebetalt fra Nornickel, som det russiske selskapet hadde brukt i et ufullendt moderniseringsprosjekt.
Nornickel sa seg villig til å betale tilbake, på én betingelse: At norske myndigheter ikke skulle slå politisk mynt på at selskapet hadde mislykkes i sine miljøtiltak.
Det er med andre ord svært viktig for Nornickel å bekjempe forestillingen om at selskapet er miljøfiendtlig.
Tre år senere fikk jeg en personlig påminnelse om dette: En nyhetsartikkel formidlet min påstand om at norske miljømål og russiske produksjonsmål vanskelig lot seg forene. Denne ukontroversielle setningen avfødte et merkelig skue: En Murmansk-basert tv-kanal meddelte at den russiske miljøorganisasjonen «Økologisk likevekt» hadde blitt forledet av den norske historikeren Lars Rowe til å tro at nikkelindustrien ikke var miljøvennlig.
En lokal miljøaktivist, som i sin godtroenhet hadde konfrontert nikkelverkets ledelse med Rowes påstander, satt irettesatt og ydmyket tilbake. Bedriftens miljødirektør doserte beroligende til tv-seerne om selskapets mange miljøfremskritt.
I løpet av en telefonsamtale var jeg opplyst om at tv-kanalen er økonomisk avhengig av Nornickel, mens den forurettede miljøorganisasjonen er en del av selskapets eget grønnvaskingsapparat.
Dette forteller oss at vi har å gjøre med en voldsom følsomhet for miljøkritikk, siden en svært anonym pressemelding fra Norge sysselsetter to nyhetsopplesere, en fiktiv miljøaktivist, nikkelverkets egen miljødirektør, samt et antall medarbeidere bak kamera, i et absurd fjernsynsteater.
Tenk hva en pågående, norsk miljøminister kan stelle i stand.
I min iver etter å hjelpe Elvestuen vil jeg minne om at Nornickel i dag er underleverandør til en industri som i aller høyeste grad assosieres med en grønn fremtid: elbilindustrien. Petsjenga og Norilsk forsyner produsenter av elbilbatterier med nikkel. Denne lukrative virksomheten kan få et skudd for baugen om misforholdet mellom de såkalte «dødsskyene fra Sovjet» og utslippsfrie biler blir eksponert.
Elvestuen, regjeringsmedlem i et av verdens mest Tesla-tette land, kan bruke denne sammenhengen i sin jakt på politisk triumf. Kanskje kan han samtidig få til noe ingen andre miljøministre har klart?
Pasvik-befolkningen håper nok det.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
