Jeg forklarte dette med at prisene på jordbruksvarer fastsettes i et marked i EU, mens de i Norge er mer eller mindre frikoblet fra kostnadsvekst og internasjonale markedsforhold. Når for eksempel prisen på kumelk øker med 40 prosent i EU, mot syv prosent i Norge, er det ikke rart at forbrukerprisen på helmelk også øker mer i EU. Prisene i EU og Norge beveger seg altså i utakt av helt andre grunner enn effektivitet.

Dette gikk ikke hjem hos Steen og Friberg, som i sitt motsvar (DN 28. september) gjentar at tallene fra Eurostat viser at den norske verdikjeden er i stand til å «effektivisere og konkurrere frem en bedre prisstigningstakt» enn i EU.

For å tåkelegge bruker de statistikk på en selektiv og misvisende måte:

I sammenligningen skiller de ikke ut perioder med kraftig prisvekst på underliggende jordbruksvarer i EU, som i årene 2010–2013 og etter 2021. Om de hadde sett på perioden 2014-2020, som kjennetegnes med lav prisvekst på jordbruksvarer i EU, ville de for eksempel ha funnet at forbrukerprisene vokste mer i Norge (12 prosent) enn i EU (åtte prosent).

Dernest, for å få forskjellen i prisvekst mellom Norge (10,1 prosent) og EU (13,2 prosent) til å høres veldig høy ut det siste året, regner de om til prosent og forteller at «prisveksten i EU siste 12 måneder har vært mer enn 30 prosent høyere enn i Norge». Riktig regnet, men villedende.

Steen og Friberg har rett i at det finnes årsaker til at en «pasient» er syk. Importvernet og markedsreguleringen er åpenbare kilder til sykdom i verdikjeden for mat. Og kanskje smitter dette også over på konkurranseforholdene i butikkleddet? NHH og Norgesgruppens FOOD program kan kanskje undersøke dette nærmere.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.