Det er igjen tid for å drømme seg bort i empirekjoler. «Bridgerton» sesong 2 er endelig på skjermen. Disse kjolene med smal silhuett, dyp utringning, og livet tett opp under brystene er likevel mer enn drømmer om ball og beilere.
I sin samtid var empirekjolene demokratiserende ved at flere fikk mulighet til å skaffe seg kjolene, men også et tidlig skritt på veien til «fast fashion» og utbyttende arbeidsvilkår.
Moten i det gamle samfunn, altså tiden frem til omkring slutten av 1700-tallet, var styrt av hoffet og adelen. Kjolene var kompliserte å sy, hadde store skjørt og slep, og stoffene var kostbare. Det var rett og slett umulig for alle andre enn de mektigste å kle seg moteriktig. I tillegg hjalp egne luksuslover til ved å begrense hvilke klær og stoff ulike samfunnsgrupper fikk bruke.
Empiremoten kom med den franske revolusjon og var en reaksjon på nettopp overdådigheten og sløsing i det gamle samfunns elite. Moten fortsetter under og etter Napoleonskrigene, da harde økonomiske tider gjorde nøysomhet til en ideal for særlig den voksende middelklassen.
En viktig grunn til at empiremoten spredte seg blant kvinner i mange samfunnslag var at kjolene var mye billigere å lage enn motekjoler hadde vært tidligere.
For det første trengte man mindre stoff. I tidligere motekjoler var det ikke sjeldent at bare slepet krevde tre meter stoff.
Stoffene som ble brukt i empirekjolene var også ofte billige. Særlig bomull i form av tynn og lys musselin eller mønstertrykket var populært. Det var gjengs over billig også. Prisen på bomullen er direkte knyttet til hvordan den ble dyrket, spunnet og vevet.
Fra slutten av 1700-tallet og utover på 1800-tallet tok de britiske koloniene i Nord-Amerika gradvis over for India som den største bomullsprodusenten for det europeiske markedet. I Nord-Amerika ble bomullen dyrket i store kvanta på plantasjer. Arbeidskraften var afrikanske slaver, uten lønn, og ofte under dødelige arbeids- og levekår. Sammen holdt dette prisen på råbomull lav.
Mekanisering senket produksjonskostnadene på bomullsstoff, og etter hvert som maskinene ble bedre, også andre stoff. Maskinene spant og vevde raskere enn mennesker, og trengte også færre arbeidere. Tekstilfabrikkene der maskinene var produserte dermed både mer, og billigere stoff.
De gamle spinnerne og veverne ble utkonkurrert av maskinene og mistet levebrødet sitt. De som fikk arbeid i fabrikkene var ofte kvinner og barn. For dem var arbeidsdagene lange og arbeidsforholdene ofte farlige. Men prisen på stoffet var i hvert fall lav.
Å sy en empirekjole trengte ingen særskilte syferdigheter.
Nettopp fordi empirekjolene var så enkle å sy åpnet det seg opp en ny mulighet for kvinner til å tjene et eget levebrød. I Christiania, som mange steder ellers i Europa, hadde det å sy for salg lenge vært forbeholdt skreddere, og det var bare menn som fikk være skreddere. Fra 1819, men også i årene før, synes det likevel å ha vært praksis i Christiania at kvinner fritt kunne å sy klær for salg til andre kvinner.
For mange av de som livnærte seg av søm, var arbeidet det som holdt dem unna fattighuset. Folketellingen av 1801 viser at de fleste syerskene i Christiania var fattige. De bodde i forstedene, var ugifte eller enker i 30-40 årene eller eldre, og flere hadde barn utenfor ekteskap. Ofte hadde de også andre inntekter, blant annet fra vasking. Det er ingen grunn til å tro at lønnen som syerskene fikk var særlig høy.
I «Bridgerton», en fiktiv familie i en oppdiktet verden ganske lik vår egen på 1820-tallet, er empirekjolene ett av verktøyene som unge, riker piker har for å hevde seg på ekteskapsmarkedet. I virkelighetens 1820-tallet var kjolene mye mer.
Empiremoten for kvinner var demokratiserende ved at også de med mindre eller lite penger kunne kle seg moteriktig.
Samtidig var empiremoten, sammen med andre samfunnsprosesser, med på å utbytte og utnytte. Slavene på bomullsplantasjene, fabrikkpikene som passet de nye maskinene som nettopp hadde gjort spinnerne og veverne arbeidsløse, og de underbetalte syerskene. De bidro alle til empirekjolenes popularitet
Når vi nå slenger oss foran skjermen og drømmer oss bort i «Bridgertons» ball og beilere, kan det være greit å ha i mente at det var blod og brutalitet som gjorde ballkjolene mulig.
For dem som har lyst til å selv designe sin egen empirekjole, anbefales det gratisspillet «Madam Linds Sye-Salong» utviklet av det norske spillselskapet Tidvis utvikling. Der kan du også lese mer om søm, stoff og syersker i Christiania på 1820-tallet: https://www.naloyet.tidvis.no/
I sin samtid var empirekjolene demokratiserende
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.