Tirsdag 8. oktober la forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen frem sitt fagmilitære råd, hans anbefalinger til den kommende langtidsplanen for forsvarssektoren som skal presenteres for Stortinget våren 2020. Anbefalingen innebærer et tydelig trendskifte for Forsvaret: For første gang siden den kalde krigens avslutning skal Forsvaret vokse. Selv det billigste strukturalternativet som skisseres, innebærer en betydelig økning på rundt 4000 ansatte og 3500 vernepliktige, som igjen skal gi Forsvaret større volum av operative styrker.
Det foregående fagmilitære rådet fra 2015 utgjorde også en tydelig dreining. For første gang siden årtusenskiftet la en forsvarssjef frem et fagmilitært råd som – basert på en vurdering av trusselsituasjonen – anbefalte en vesentlig økning i forsvarsbevilgningene. De tre foregående forsvarssjefene, Sigurd Frisvold, Sverre Diesen og Harald Sunde, utformet alltid sine fagmilitære råd etter det ressursbaserte prinsippet: «Si meg hvor mye penger du vil bruke på Forsvaret, og jeg skal si deg hvor mye forsvar du får». Generalene var kloke av skade etter at Stortinget i årevis hadde vedtatt forsvarsstrukturene forsvarssjefen anbefalte, men ikke vært like villige til å finansiere dem.
Bruun-Hanssens trusselbaserte anbefaling i 2015 vant frem. For første gang siden 1990 økte forsvarsbudsjettet vesentlig, etter å ha sunket jevnt og trutt, både som andel av statens utgifter og bruttonasjonalprodukt, i over 25 år. Budsjettøkningen ga seg imidlertid ikke utslag i et større forsvar – snarere tvert om! Årsakene er sammensatte, men hovedgrunnen er den høye kostnadsveksten på moderne våpensystemer, samt at Forsvaret allerede var underfinansiert. «Vi må først få det Forsvaret vi har til å virke», ble et mantra fra forsvarssjef Bruun-Hanssen. Den eksisterende strukturen måtte settes i stand gjennom oppbemanning og påfyll av reservedelslager.
Nå skal ikke bare forsvarsbudsjettet økes ytterligere, men også forsvarsstrukturen skal vokse. Årsaken er at den strategiske utfordringen fra Russland er blitt større. Samtidig er Forsvaret for lite til å møte nasjonale utfordringer mens det innfrir Norges forpliktelser overfor Nato. I dag er omtrent en tredjedel av Hæren og Sjøforsvaret bundet opp i Natos beredskapsstyrker, og Norge bidrar aktivt til alliansens økte tilstedeværelse i utsatte medlemsland. Hensikten er å vise at Norge stiller solidarisk opp for alliansen. Da bidra man både til at Natos sikkerhetsgaranti består og at Norge blir oppfattet som «en god alliert», som fortjener støtte ved behov.
Forsvarssjefens anbefalinger er så langt møtt med tverrpolitisk enighet om at Forsvarets budsjetter og volum må økes, men med ulike begrunnelser. Nato-kritiske Audun Lysbakken (SV) støtter et større forsvar med begrunnelsen at Norge dermed blir mindre avhengig av USA. Også Russland vil foretrekke at Norge selv tar et større ansvar i egne nærområder fremfor at allierte land øker sitt nærvær. Den mer Nato-vennlige forsvarsministeren Frank Bakke-Jensen (H) argumenterer for at Norge både må «ta større ansvar for vår egen sikkerhet» og møte «økte forventninger fra Nato».
Forsvarssjefens anbefalte struktur har ingen åpenbare svakheter, men den foretar heller ingen klare valg. Dermed blir den veldig dyr. Den vil innebære en 40 prosent økning av forsvarsbudsjettet. Dermed vil forsvarsutgiftene antageligvis komme opp i to prosent av bruttonasjonalprodukt, nivået Nato-landene har forpliktet seg til å sikte mot. En så omfattende økning vil imidlertid binde opp mye av handlingsrommet i de kommende statsbudsjettene, et handlingsrom som allerede er forventet å minske når «eldrebølgen» gjør seg gjeldende på 2020-tallet.
Vurderer politikerne og velgerne den sikkerhetspolitiske situasjonen som så alvorlig at de er villige til å akseptere nullvekst eller kutt på andre områder?
Gitt den politiske viljen som signaliseres til å øke Forsvarets størrelse for å møte nye utfordringer, synes det sannsynlig at det kommer en vekst, men at denne vil bli mindre i omfang og kostnad enn forsvarssjefens anbefaling. Da må politikerne også foreta mer smertefulle valg og prioriteringer enn det forsvarssjefen har gjort.
Er det viktigst med flere kampbataljoner til Hæren, fregatter til Sjøforsvaret eller langtrekkende luftvernbatterier til Luftforsvaret?
Veien frem til neste langtidsplan kan dermed bli opphetet og vanskelig, der politiske meningsmotstandere og forsvarsgrener strides om hvilken del av Forsvaret som skal vokse.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.