Nues – Norsk utvalg for eierstyring og selskapsledelse – forvalter de norske retningslinjene for eierstyring og selskapsledelse. Retningslinjene står sentralt i det som ofte omtales som «anerkjente prinsipper», og det er dermed ingen ubetydelig sak når det nå inviteres til en ny revisjon.
I høringsbrevet som ligger på Nues nettside kan vi lese at et av endringsforslagene er å «Fremheve verdiskaping for aksjeeierne som hovedmålet med selskapets virksomhet». Denne formuleringen inviterer til å spørre om det er betydelige endringer på gang.
Verdi, og dermed verdiskaping, er fine, men også ubrukelige ord før vi vet hvilke verdier vi snakker om. Nues sier selv at «internasjonal utvikling» er del av bakgrunnen for ønsket om revisjon. Det er dermed interessant å bryne et ønske om «å fremheve verdiskaping for aksjeeiere» mot internasjonal så vel som norsk utvikling.
For det første: Verdien «hardcore shareholder value» fikk en alvorlig knekk under finanskrisen og har kanskje aldri helt kommet seg? Spådommene om at den europeiske «corporate governance»-modellen med sin sosiale dimensjon ubønnhørlig er på vei mot den anglo-amerikanske, har i stor grad forsvunnet. Den europeiske modellen innebærer et syn som sier at selskapet er mer enn et redskap for aksjonærenes interesser.
Det er selskapets interesser som er det juridiske utgangspunktet for styrets ansvar. I de gjeldende anbefalingene heter det i innledningen at «God eierstyring og selskapsledelse vil styrke tilliten til selskapene og bidra til størst mulig verdiskaping over tid, til beste for aksjeeiere, ansatte og andre interessenter.» Bør vi – med utgangspunkt i høringsforslaget – anta en ny vekting mellom disse ulike aktørene?
For det andre, med noen få (men rett nok svært viktige) unntak setter verdens politikere og næringslivsledere klimatrusselen høyt på agendaen. Eksempelvis gir et besøk på World Economic Forums nettside mye informasjon om miljøtiltak. Det er i prinsippet ingenting i veien for at aksjonærene – gjennom generalforsamlingen – gir beskjed om at deres verdier – og dermed selskapets målsetning – er å bidra til det grønne skiftet. Styret kan, igjen med aksjonærenes velsignelse, sette investeringer i grønn teknologi foran aksjeutbytte. Aksjeeieres fremtidige verdier er kanskje nettopp i tråd med en lik prioritering?
For det tredje, og som både internasjonale og norske økonomer har påpekt: Økonomiske forskjeller skyldes i økende grad ulikheter i kapitalinntekter. USA og Storbritannia, eller land hvor «shareholder value» tradisjonelt har stått sterkt, meldes det om, med norske øyne, enorme forskjeller. Våre norske, og bejublende, små lønnsforskjeller består i stor grad, men forskjellen mellom fattig og rik øker likevel, slik SSB har påvist, som følge av ulike kapitalinntekter. Likhet som grunnleggende norsk verdi er kanskje også en verdi for norske aksjonærer?
For det fjerde, selskap som lykkes er de som tar samfunnsansvar på alvor. Fond blir grønnere, kravet om frivillig – og tvungen – rapportering om samfunnsansvar øker. Selskapets omdømme fremheves som viktig for å tiltrekke seg kunder så vel som investorer. Hvis potensielle aksjonærer er opptatt av slike verdier, er kanskje de eksisterende aksjeeierne også det?
For det femte, og med et sideblikk til vår egen verden av arbeidslivsforskere: Moderne ledelse er i stor grad verdibasert ledelse. Høy grad av involvering og myndiggjøring av de ansatte står sentralt. Nordisk ledelse er i vinden også internasjonalt nettopp fordi slike verdier tradisjonelt har stått sterkt. Vil ikke de beste verdibaserte ledere søke seg mot eiere med de samme verdiene?
For det sjette, og med et norsk utgangspunkt: Hva med verdien av det organiserte arbeidslivet og deltagelse i trepartssamarbeidet? Dette er verdier som står sterkt og som fremheves som sentrale forklaringer på Norges sterke stilling på ulike internasjonale målinger. «Spleiselag» er blitt brukt av noen for å forklare logikken – i et velorganisert arbeidsliv får alle sitt: staten skatt, eierne utbytte og de ansatte lønn. Da må overskuddet fordeles på en rimelig måte. Å bevare en rimelig fordeling har vært, og er kanskje også en verdi for norske aksjeeiere?
Verdier kan tolkes i mange retninger og det er derfor verdidiskusjoner er så viktig. Men vi kan kanskje spørre om forslaget om å fremheve verdiskaping for aksjeeierne muligens er noe umusikalsk?(Vilkår)
