Verden rundt oss er blitt farligere og langt mer usikker de siste årene. Russland kriger i Ukraina og i Syria, og forsøker å slå sprekker i EU, Nato og våre felles institusjoner. Kinas internasjonale maktbruk øker, samtidig som landet blir stadig mer autoritært. Illiberale krefter er sterke også i Europa og i USA, og det transatlantiske fellesskap er mer svekket enn noen gang siden annen verdenskrig.
I dette landskapet er det særs viktig at norsk sikkerhet forankres så bredt som mulig. Vi må bygge partnerskap og vennskap der vi kan, for å utfylle alliansen og rigge oss for flest mulige trusselscenarioer. Det er derfor klokt å styrke båndene til ulike europeiske allierte, samt å bidra til at Europa står sterkere og mest mulig samlet i den mer usikre tiden vi går inn i.
Samtidig er det en kjensgjerning at de europeiske landene får usedvanlig lite ut av alle pengene vi bruker på forsvar. Hadde vi strukturert oss bedre, kunne også mindre militære konflikter vært håndtert av europeiske land, inntil USA eventuelt trer støttende til. Utfordringen er imidlertid at fordi forsvar er et nasjonalt anliggende – ingen regjering vil gi fra seg suvereniteten til å bestemme om dens borgere skal gå til krig – så blir det nødvendigvis slik at mye av ressursene blir brukt på det samme i de ulike landene. Dette kan man ikke gjøre mye med. Imidlertid kan man gjøre det mulig for alle disse enhetene å kunne fungere sammen.
Et viktig skritt i så måte er å forsøke å ha relativt likt materiell. Her er det svært mye å hente.
For eksempel, mens USA én stridsvognstype, har Europa 17. USA har seks typer kampfly, mens Europa har tatt seg råd til å ha 20. Det samme mønsteret avtegner seg på andre systemer. En strømlinjeforming her er det enormt mye å spare på. Det kan også muliggjøre samarbeid om vedlikehold og annet som ikke går på bekostning av nasjonal kontroll over bruken av styrkene.
EU har de siste årene tatt en rekke initiativ for å forsøke å rette på dette. Ett av de viktigste er det europeiske forsvarsfondet. For aller første gang skal deler av EU-budsjettet brukes på felles forsvarsindustrielle prosjekt. Kravet er at prosjektene skal ha deltagere fra minst tre EU-land, nettopp for å legge til rette for at disse landene også ender opp med å kjøpe det produktet de utvikler. EU bidrar med betydelige midler, cirka 80 milliarder kroner, de neste syv årene. Allerede i oppstartsfasen de senere år har man sett at nye industrikonstellasjoner har dukket opp, og at nye land har funnet hverandre. Håpet er at dette skal ha en bredere effekt, og endre forsvarsindustriens samarbeidsmønster i Europa.
Hva så med Norge? Regjeringen har vært tydelig på av vi vil med, blant annet i regjeringens Europa-strategi. Utenriksdepartementet og Forsvarsdepartementet har da også jobbet iherdig i Brussel, Paris og Berlin de siste årene for at Norge igjen skal slippes inn i fondet gjennom EØS-regelverket, tross skepsis og motstand i flere EU-land. Deltagelse betyr svært mye for norsk forsvarsindustri, som ikke er ubetydelig. Den består av cirka 150 selskap som er tett integrert med andre europeiske bedrifter. I en konsulentrapport fra BDO, bestilt av Forsvarsdepartementet, antas det at norsk eksport kan synke med 60 prosent om Norge står utenfor fondet. Rapporten konkluderer at det vil blir dyrere for Norge å stå utenfor fondet enn å være med.
Den gode nyheten kom for kort tid siden. Rådet, altså EU-landene, åpner nå endelig for at Norge kan være med gjennom EØS-regelverket. Dermed er ballen spilt over til Norge som må si ja til dette, og bidra til fondet med cirka 2,5 prosent. Det betyr mellom 200 og 300 millioner kroner årlig.
Imidlertid viser det seg nå at regjeringen ikke har satt av midler til det europeiske forsvarsfondet i statsbudsjettet som ble lagt frem i forrige uke. Dette altså på tross av det som står i EU-strategien, og lobbyvirksomheten helt opp til det siste i europeiske hovedsteder. De tar forbehold om at de kan komme tilbake til EDF senere, og hevder at dette ikke endrer Norges «aktive europapolitikk». Men det gjør det selvsagt.
Dette sender et merkelig politisk signal til EU. Hvorfor vil ikke Norge være med på det kanskje viktigste initiativet i europeisk forsvarssamarbeid noensinne? Om det anses for dyrt, eller ikke viktig nok, hvorfor har ikke det vært den offisielle politikken hele veien?
Dette handler ikke bare om den norske forsvarsindustrien, men om nettopp europapolitikk.
Europa presses fra mange kanter i disse tider, både utenifra og innenifra, både verdimessig, politisk og økonomisk. Uavhengig om vi er medlem av EU eller ikke, er vi en del av det europeiske sikkerhetsfellesskapet. Vi er avhengig av økt samarbeid med både europeiske Nato-land og EU-land. Å plutselig trekke seg fra deltagelse i forsvarsfondet vil signalisere både at man er en useriøs europeisk partner og at Norge ikke prioriterer europeisk sikkerhetssamarbeid. Begge deler er farlige veier å begi seg ut på.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.