De siste årenes aktivitetsøkning av allierte fly- og flåtestyrker i nordområdene har utløst en diskusjon om hvorvidt vi er blitt så avhengige av alliert hjelp i en krigssituasjon at det svekker vår sikkerhetspolitiske handlefrihet i fred. Frykten er at allianseavhengigheten gjør det vanskelig å komme med innsigelser mot en alliert militær aktivitet i våre nærområder som provoserer russerne. Dette fører til en spenningsøkning som kunne vært unngått hvis vår egen evne til å overvåke og avpatruljere disse områdene selv hadde vært bedre. Et slikt resonnement blander sammen to spørsmål som ikke har noe med hverandre å gjøre.

Norsk avhengighet av våre viktigste allierte i en krise eller krig er en konsekvens av at vi er en småstat på stormakten Russlands periferi. Norsk allianseavhengighet er dermed en permanent geopolitisk omstendighet vi må leve med. Om vi øker Forsvaret med en hærbataljon, noen ekstra marinefartøyer eller et antall fly kan det synes vesentlig i egne øyne, men det endrer åpenbart ikke styrkeforholdet mellom Norge og Russland nevneverdig. Målestokken for redusert allianseavhengighet er med andre ord ikke hva en norsk styrkeøkning betyr relativt til vårt eget forsvar, men hva den betyr relativt til styrkeforholdet mellom Norge og Russland. Det vil selvsagt aldri være særlig mye, selv når vi avgrenser forholdet til å omfatte russiske styrker i Nordvest-Russland. Forestillingen om en slags lineær sammenheng mellom allianseavhengigheten og størrelsen på Forsvaret – at fem prosent mer nasjonalt forsvar betyr fem prosent mindre allianseavhengighet – er med andre ord en logisk brist.

Avkledt all retorikk er det norske forsvarets strategiske rolle å gjøre en norsk-russisk konflikt til et spørsmål om allierte og spesielt amerikanske sikkerhetsgarantiers troverdighet. Vår evne til å avskrekke russisk militær aggresjon er hverken større eller mindre enn vår og våre alliertes evne til å overbevise Russland om at USA hverken kan eller vil akseptere russisk militær aggresjon i Skandinavia uten å gripe inn. Eller, for å være helt presis, russerne må være tilstrekkelig i tvil om det motsatte – de må tvile nok på at amerikanerne kan unnlate å reagere på et russisk militært fremstøt i Norden. Omsatt i operativ militær evne betyr det at det norske forsvaret må kunne reagere på et angrep ved å skape en stridssituasjon som er så alvorlig at den åpenbart utløser Natos artikkel 5, og vedlikeholde den lenge nok til at våre viktigste allierte må gripe inn. Greier vi ikke å bringe våre allierte på banen, spiller det åpenbart liten rolle i det lange løp om det norske forsvaret er så stort eller så stort.

Hva så med den allierte aktiviteten i våre nærområder i fred og de påstått lite ønskelige konsekvensene av den?

Sverre Diesen
Sverre Diesen (Foto: Foto: Aleksander Nordahl)

Uansett hva man måtte mene om det spørsmålet kan vi altså fastslå at det ikke har noe med norsk allianseavhengighet å gjøre, den er og forblir slik den er. Hvis vi mener at det er ønskelig å begrense den allierte virksomheten i egne nærområder må det derfor skje på et annet grunnlag. Våre britiske og amerikanske alliertes aktivitet i nordområdene skyldes jo ikke noen økende bekymring for at det norske forsvaret er blitt for lite. Det er en konsekvens av den globale konfrontasjonen som først og fremst skyldes et annet og mer selvhevdende Russland. Den utspiller seg også i våre nærområder, der vi gjennom hele det siste tiåret har sett en økende russisk militær aktivitet. Våre alliertes nærvær er med andre ord et signal til russerne om at Nato ikke aksepterer noen gradvis utvidelse av russisk interessesfære gjennom økt militær aktivitet i nordområdene noe mer enn i Baltikum eller andre steder.

Siden den allierte aktiviteten i utgangspunktet ikke har noe med utviklingen av det norske forsvaret å gjøre er følgelig også vår mulighet for å påvirke den tilsvarende begrenset. I den grad muligheten eksisterer avhenger den mest av om vi er villige til å prioritere de delene av vårt eget forsvar som setter oss i stand til å utføre mer av denne oppgaven på Natos vegne selv – å være Nato i nord slik det har vært formulert. Men det vil ikke nødvendigvis være de samme delene som vi ville prioritert med tanke på en krigssituasjon, så lenge militære kapasiteter bidrar i ulik grad til å løse Forsvarets forskjellige oppgaver. En vilkårlig styrking av det norske forsvaret ved å plusse på noen avdelinger her og der vil sannsynligvis ikke utrette noe annet enn å tilfredsstille svært forenklede forestillinger om økt nasjonal forsvarsevne. Den vil automatisk hverken redusere allianseavhengigheten i krig eller styrke muligheten for å påvirke våre allierte til å redusere sin aktivitet i nordområdene i fred. Hvilke deler av Forsvaret vi eventuelt velger å styrke krever derfor nøye avveining av hvilke hensyn og ambisjoner vi ønsker å ivareta på bekostning av hvilke andre. Det er disse og andre vanskelige men overmodne spørsmål som venter på den nye forsvarskommisjonen(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.