Miljøforvaltningen spiller en nøkkelrolle i kampen mot tap av biomangfold. Betydelige ressurser trengs for å gjøre jobben den er satt til: å sikre et rent og rikt miljø.
Den dårlige nyheten er at nesten uansett hvor store ressurser som bevilges, vil det neppe være nok til å ta vare på alt av verdifull natur og biologisk mangfold.
Man behøver ikke å være spesielt mørk til sinns for å se dette. Utfordringene er massive, med klimaendring, invasjon av fremmede arter og tap av leveområder.
For miljøforvaltningen må det være et mål å sikre en mest mulig motstandsdyktig natur, en natur som er robust mot ytre press av mange slag.
Dette vil kreve stor innsats, men mer enn det: Det vil kreve evne til prioritering. I en verden i rask endring vil vi ikke ha tid eller råd til å bruke penger på tiltak som monner lite, eller som er uvesentlige i den store sammenhengen.
Så hva skal vi legge til grunn for valgene vi må ta?
Det er godt over to tusen arter som står i fare for å dø ut her til lands. Litt over seksti av disse artene står også på den globale rødlisten, mens noen titalls internasjonalt truede arter er livskraftige i Norge. Få arter er med andre ord truet både i Norge og internasjonalt.
Rødlisten er i seg selv ingen fasit på hvor man skal sette inn ressurser.
Det er selvsagt at vi skal verne om arter som har en vesentlig del av den totale utbredelsen sin i Norge. Det er også opplagt at vi må gjøre en faglig basert vurdering hvorvidt vi kan – og bør – ivareta internasjonalt truede arter som ikke står på vår rødliste.
Til sist må det vurderes hvor store ressurser vi skal bruke på norske rødlistearter som ikke er truet internasjonalt. Mange av dem er mindre viktige.
Oppdyrking og bruk av jordbruksarealer de siste par tusen år førte for eksempel til gunstige forhold for mange nye arter i Norge. Over halvparten av dagens karplantearter antas å ha blitt innført som en følge av jordbruk, eller også hagedrift.
Nå er norsk kulturmark i sterk endring. På setervollene beites det ikke lenger, slåtteenger og havstrandenger gror igjen.
Mange av artene som kom til Norge på grunn av jord- og hagebruk opptrer nå i stadig mindre bestander. Nesten 25 prosent, en fjerdedel, av alle rødlistede arter i Norge er tilknyttet kulturmark.
Dette er alle vakre arter, i eng og gressmark, det er klokkesøte, jordbærkløver, solblom og andre. De har vært kjærkomne innslag i nærområdene noen hundreår.
Mange av dem spiller likevel en svært begrenset naturhistorisk rolle i vår del av verden.
I underkant av 12 prosent av Norges fastlandsareal kan anses som villmark. Vern av urørt natur må ha høyeste prioritet inn i fremtiden.
Mange ønsker i tillegg å rekonstruere vill og opprinnelig natur i områder som ikke lenger kan kalles villmark, det som kalles «rewilding».
Noen arter kan være spesielt viktige for å kunne gjenskape slik «opprinnelig natur». Reintroduksjon av nøkkelarter settes derfor i verk for å skape natur med så lite menneskelig påvirkning som mulig. Men slik reintroduksjon vil ikke alltid gi forventede effekter i et naturområde.
Langt fra de fleste reintroduksjoner er vellykkede, noe som også har etisk betenkelige sider.
Rewilding-prosjekter kan dessuten være svært ressurskrevende. Lite er mer kostbart enn å gjenskape «villmark».
Et norsk eksempel på vellykket reintroduksjon er avlsprosjektet for fjellrev. Denne arten er kritisk truet i Norge, men har levedyktige bestander over hele den nordlige halvkule og er ikke truet globalt sett.
Relativt dyre avlsprogrammer kan likevel rettferdiggjøres, ikke minst hvis arten det er snakk om spiller en viktig økologisk rolle. For mange er det fint å vite at fjellrev ikke bare finnes over hele det nordlige Russland og Amerika, men også i mer sørlig norsk fjellheim.
Noen unik økologisk rolle kan man likevel ikke si at fjellreven har. Rødrev har omtrent samme diett og funksjon. Med et varmere klima trekker rødreven til fjells og overtar den økologiske rollen til fjellreven.
Dette må være grunnstammen i naturforvaltning: Vi må bruke ressurser på å opprettholde og tilbakeføre et mangfold av økologiske roller og dermed en så robust natur som mulig.
Søkelyset må ikke bare være på enkeltarter, men på sammensetningen av arter. Vi må rett og slett sikre habitater, naturtyper og økosystemer med mest mulig motstandsdyktighet.
Romantikken får komme i andre rekke.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.