En D2-dokumentar har satt søkelys på en skuddpremiedrevet kampanje mot små rovdyr for å øke bestandene av matnyttig småvilt i Norge. Kampanjen er tuftet på to premisser: at småviltet har hatt en langvarig tilbakegang drevet av rovdyr – såkalt predasjon – og at skuddpremier på rovdyr vil reversere trenden.
D2-dokumentaren reiser en berettiget tvil om disse premissene er gyldige, og identifiserer en meningskløft mellom forskere og jegere. Vi vil hevde at denne meningskløften har en dypere rot, nemlig at naturforvaltningen i Norge ikke er tilstrekkelig kunnskapsbasert.
I 2015 kom hare og begge rypeartene på den norske rødlista i kategorien «nær truet». Kriteriet er at bestandene har hatt 15–30 prosent nedgang i løpet av de siste ti årene. Rødlista oppdateres hvert sjette år, og rypene har nettopp blitt om-kategorisert som «livskraftige».
Rødlistingen er imidlertid lite egnet for å vurdere tilstanden til våre småviltbestander.
Fordi rypenes naturlige bestandsdynamikk består av en blanding av tre- til femårs og åtte- til tiårs sykluser, vil de tilfeldig kunne skifte status på rødlista hver gang den oppdateres. Kanskje trengs minst 30 år for å vurdere om bestandene faktisk endrer seg utover rammen for naturlig dynamikk. Men så lange kvalitetssikre dataserier finnes ikke for noen av småviltartene våre.
Til tross for manglende vitenskapelige data er det allikevel liten tvil om at småviltbestandene har hatt en langvarig negativ trend. Jaktstatistikk kan tyde på at bestandsnivået for ryper nå kanskje bare er ti prosent av hva det var for 100 år siden. Det er derfor forståelig at jegerne leter etter syndebukker og botemidler.
I økosystemet lever småviltet i et dynamisk samspill med beiteplanter og rovdyr som skaper naturlige bestandssvingninger. Predasjon spiller her en viktig rolle. Mer enn ti rovdyrarter har ryper på menyen. Men hvilken av disse rovdyrartene som har størst virkning, har vi ikke kunnskap til å fastslå.
Mer enn ti rovdyrarter har ryper på menyen. Men hvilken av disse rovdyrartene som har størst virkning, har vi ikke kunnskap til å fastslå
Det finnes heller ikke kunnskapsgrunnlag for å konkludere om endringer i rovdyrsamfunnet – alene eller i synergi med klimaendringer – har ført til den langsiktige nedgangen i småviltbestandene. Rødreven har riktignok økt og er den rovdyrarten som premieres mest i kampanjene. Men ny forskning viser at selv ekstraordinære uttak av rødrev ikke reverserer bestandstrender hos hverken ryper eller andre sårbare arter.
En rekke aspekter ved klimaendringen – uavhengig av predasjon – kan virke negativt på småviltarter som er tilpasset et kaldt klima. Også andre menneskeskapte påvirkninger kan være utslagsgivende – ikke minst vår naturforvaltning. Det gjelder både skogbruk og forvaltningen av hjortedyr og store rovdyr.
Det er faktisk mange plausible hypoteser som kan forklare hvorfor småviltet sliter. Men uten sikker kunnskap vil vi aldri få en allment akseptert forståelse av hva som gjør at småviltbestandene har gradvis svunnet hen. Og uten en slik forståelse er veien kort til uhensiktsmessig bekjempelse av rovdyr og forvaltning som ikke er bærekraftig.
Både lovverk og stortingsmeldinger slår fast at økosystembasert kunnskap skal legges til grunn for norsk naturforvaltning. Økosystemtilnærmingen innebærer at forvaltningen skal bygge på vitenskapelig kunnskap om den samlede påvirkningen som artene utsettes for. Men fordi kunnskapen om hva som styrer småviltbestandene er mangelfull, forvaltes småviltartene ikke etter dette prinsippet.
Det er også lovfestet at jakt bare skal tillates når arter produserer et overskudd, og at dette ses i lys av artenes funksjon i økosystemet. Likevel vet vi ikke om høsting av historisk lave rypebestander bidrar til å redusere levedyktigheten til rødlistede arter som jaktfalk, snøugle og fjellrev.
Nivået på norsk naturforvaltning bør heves slik at den oppfyller lovens intensjon om å være økosystembasert. Dette krever en kraftig opptrapping av naturovervåkningen ved at den dekker alle artene og hele det økologiske samspillet de er en del av. Slik økosystembasert overvåkning må være langsiktig og ha en tett kobling til forskning og forvaltning.
Moderne vitenskapelig teknologi, kompetanse og kvalitetssikrede planer er allerede tilgjengelig for en slik opptrapping. Dette haster fordi økosystemene våre i økende stresses grad av omfattende miljøendringer. Men til tross for mange varsler, har myndighetene ikke fulgt opp.
Norge er kanskje et rikt land på både natur og penger, men fremdeles en fattig fant når det gjelder kunnskap om naturens tilstand.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.