Jacob Børresen fastholder i DN 22. februar at «nøytralitet» for Ukraina kan ivareta både ukrainske og russiske interesser og derfor burde være «et kompromiss alle kan leve med».

Vi stusser over dette: Børresens utgangspunkt i denne debatten har jo vært at folkeretten har begrenset betydning i Ukraina-konflikten, «fordi det ikke finnes noen overnasjonal myndighet med makt til å håndheve krigsforbudet i FN-pakten.» Det fører derfor «ingensteds hen å pukke stivbent på folkeretten». Våre redegjørelser for gjeldende folkerett var derfor et «sidespor».

Men hvorfor skulle da noe annet gjelde for maktbruk mot en stat som har erklært sin nøytralitet? I en slik situasjon avhenger statens uavhengighet og integritet fortsatt ene og alene av at grunnprinsippene respekteres av alle potensielt involverte makter.

Børresen synes å mene at Ukrainas hypotetiske nøytralitet kunne sikres gjennom en «skriftlig avtale mellom Russland, Ukraina og USA», eller enda bedre: Den kunne «forankres i en FN-sikkerhetsrådsresolusjon». Men Børresen – var det ikke nettopp FN og folkeretten som ikke har noen makt i Ukraina-spørsmålet?

Vi er enige med Børresen i at folkerettslige avtaler kan være viktige for å bevare fred og sikkerhet – vårt opprinnelige innlegg dreide seg jo nettopp om folkerettens rolle. Men like viktig som å peke på avtaler mellom stater, er det å fastholde de grunnleggende reglene i folkeretten om forbudet mot bruk av makt og respekt for statenes suverenitet – disse reglene er selve grunnmuren i et velordnet internasjonalt samfunn.

Dette innebærer en entydig fordømmelse av Russlands anneksjon av Krim, anerkjennelsen av de to «folkerepublikkene» Donetsk og Luhansk og selvsagt nå også den åpne bruken av russisk militærmakt i Øst-Ukraina. Vi må ganske enkelt fastholde prinsippet om staters suverenitet og grensenes ukrenkelighet.

I lys av de siste dagenes utvikling er vi dessverre enda mer usikre enn før på om folkerettslig bindende traktater vil være den endelige løsningen på konflikten.

For problemet er jo at slike «skriftlige avtaler» foreligger i bøtter og spann, signert høytidelig av Russland, Ukraina, Storbritannia og andre makter. Putins Russland har for lengst dokumentert at landet ikke tillegger slike avtaler noen som helst betydning – så hva ville endres ved en ukrainsk «nøytralitet», hva nå det rent konkret måtte innebære?

Med andre ord: Hvilken grunn har Ukraina og resten av Europa til å tro at Russland denne gangen ville overholde en slik erklæring? Hvorfor skulle folkeretten plutselig ha fått tilbake den kraften Børresen jo mener at den ikke har i forholdet mellom Russland og Ukraina?

Mener Børresen at folkeretten ville være et «sidespor» om Russland annekterte Svalbard, eller kanskje Finnmark, og krevde at Norge skulle bryte med Nato? Hvorfor denne forskjellsbehandlingen av Norge og Ukraina?

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.