Årets nobelpris i økonomi ble nettopp tildelt de amerikanske forskerne Paul Milgrom og Robert B. Wilson for deres arbeid innen auksjonsteori. De har vist at utformingen av auksjonen er viktig for utfallet. Alle auksjoner er ikke like.

Kan et anbudsformat virke mot sin hensikt? Kan eksempelvis den norske stats anbudssystem resultere i høye priser for staten, selv om hensikten er den motsatte?

En nærliggende kandidat er den norske stats innkjøp av pc-utstyr. Gjeldende avtale er inngått mellom Difi (Direktoratet for forvaltning og IKT) og Itello as. Avtalen har en ramme på godt over 200 millioner kroner, altså nær 100 ganger større anbudsgrensen på 250.000 kroner. Her er det snakk om store summer, men er det snakk om store summer spart? Mest sannsynlig ikke. La oss kort forklare hvorfor.

Det første poenget er at så store leveranser minker konkurransen, for kun en håndfull it-leverandører har ressurser til å levere et så detaljert anbud som megautlysningen krever. Det kan tenkes at selv om kun de største aktørene konkurrerer, så får vi betydelige besparelser sammenlignet med en rekke og mindre koordinerte innkjøp. En slik tanke passer godt med at de største leverandørene kan realisere de største stordriftsfordelene.

I tillegg kan det argumenteres for at den norske stat blir mer effektivt drevet med en homogen it-park. Sagt annerledes: det kan ikke bare være billigst, men også best om staten kjøper tusenvis av de samme pc-skjermene, grafikk-kort og pc-er.

Det ser jo unektelig ut til at dette er skoleeksempelet på en vinn-vinn situasjon.

Hva mangler i resonnementet over? Det er hva som skal kjøpes inn. Det er it-utstyr, altså pc-er, skjermer og rutere. It-utstyr kjennetegnes av en rivende teknologisk utvikling, og radikale priskutt på fjorårets nyheter er normen snarere enn unntaket.

På denne bakgrunnen fortoner det seg som pussig at en lang prosess i 2018 med priser på detaljspesifiserte pc-modeller ned til grafikk-kort og oppgradering av RAM, skal gjelde frem til 2021.

Er ikke dette den mest effektive metoden til å sikre seg to år gammel teknologi til en høy pris? Mye tyder på at svaret er ja.

Stikkprøver vi har gjort på konkrete produkter, nettbrett og pc-skjermer, gir et entydig bilde. Vi, som privatpersoner, kan kjøpe det utstyret vi trenger på kontoret langt billigere i en butikk eller på nett enn om vi benytter oss av innkjøpstjenesten på vårt universitet, som er underlagt Difis avtale med Itello as.

Problemet med slike stikkprøver, er selvsagt at den norske stat er opptatt av totale utgifter og ikke en enkelt pc-skjerm. Sagt annerledes, de økte prisene vi ser når vi tar stikkprøver, kompenseres kanskje ved lavere priser på andre pc-produkter som går til andre statsansatte. Det kunne være en mulighet at vi «tjente» på avtalen i 2019, men taper nå i 2020.

Det har seg slik at alle muligheter ikke er like sannsynlige, og denne muligheten er lite sannsynlig. Mer sannsynlig er at de modellene vi kjøper i den daterte avtalen, er «gårsdagens nyheter», og derfor selges rimelig på det åpne markedet for å gjøre plass til neste generasjon pc-er og skjermer. Dette billigsalget forhandlet vi oss effektivt vekk ifra i 2018.

Hva kan gjøres?

Anbudene må inneholde en prisgaranti. Leverandøren må være forpliktet til å matche regulære priser i butikk. Det vil si at, finner vi den samme modellen på Elkjøp, Power eller komplett.no, må Itello as levere pc-en til samme pris.

Skeptiske røster kan innvende at da blir anbudene høyere, fordi leverandøren må sikre seg. Det er riktig, men det følger ikke at totale utgifter blir høyere av den grunn. Et fugleperspektiv hjelper her; hvis tilbyder ikke klarer å levere tyngdepunktet av IT-utstyret til en lavere pris enn det du og jeg klarer på 5 minutters nettsøk, har ikke da hele anbudssystemet spilt fallitt?

Ser vi nobelprisvinnerne Milgrom og Wilsons bidrag med et tilsvarende fugleperspektiv, kan vi si: Auksjoner og anbud er bra, men designet er kritisk for suksess. Tiden er inne for et redesign av den norske anbudsmodellen. Alle innkjøp hvor priser kan direkte sammenlignes med dem i det åpne markedet, må ha en prisgaranti!(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.