Det viktige prosjektet med å få på plass nye id-kort og pass er forsinket igjen – for syvende gang – leste vi nylig. Sykehussaken i Oslo trekker ut i det uendelige, og E18 vestover fra Oslo er blitt en gigantisk politisk kasteball.

Ny straffelov, kommunereformen, nytt nasjonalmuseum og en lang rekke veiprosjekter er eksempler på at ting tar tid i dette landet.

For en normalt samfunnsengasjert person, uten spesiell kunnskap hverken om prosjektene eller om prosjekteringsprosesser i det offentlige, er dette uforståelig. Det tar uendelig mye mer tid enn i «land det er naturlig å sammenligne oss med».

Norge er sendrektighetens fedreland. Her er flere eksempler:

  • Planene om nye sykehus i Oslo har pågått i snart åtte år. Om det siste vedtaket fra juni blir stående, står de nye sykehusene ferdig i 2030 – etter 19 år.
  • Det nye Nasjonalmuseet åpner i Oslo neste år. Selv om det her i stor grad er snakk om endrede behov underveis, ble den første arkitektkonkurransen avholdt i 1972 – for 50 år siden.
  • Arbeidet med nytt konserthus i Oslo startet rett etter krigen. Endelige planer ble fremlagt i 1965. Oslo Konserthus ble åpnet i 1977. Etter 25 år.
  • I Sverige er lokal medvirkning i store veiprosjekter minimal. Det meste vedtas i Stockholm, og slik blir det. I Norge kan én enkelt kommune utsette store veiprosjekter «i det uendelige», med tilsvarende kostnader og betydelige ulemper for trafikken. Slik det skjedde for noen år siden da vi skulle få motorvei østover fra Oslo til Ørje. Og slik det fremdeles er i Gudbrandsdalen gjennom Ringebu.
  • Og hvordan er det mulig å bruke tre år på å rehabilitere Nordby-tunnelen sør for Oslo? En av landets mest trafikkerte tunneler. Samfunnsøkonomisk er det i hvert fall lite lønnsomt, med tusener av bilister som kaster bort tiden i kø på snirklete omkjøringsveier.
  • Straffeloven av 2005 bør også nevnes. Den trådte i kraft i 2015 – ti år senere. Visstnok av datatekniske årsaker.

Men hvorfor?

Vi lever i verdens mest demokratiske land, ifølge tidsskriftet The Economist. Men også denne beste styringsformen av alle har sine svakheter (selv om alternativene er langt verre). En av dem er sendrektighet eller manglende effektivitet: Vårt godt utviklede demokrati trekker en lang rekke instanser med i beslutningsprosessen, også lokalt.

Det er bra for demokratiet, men ikke alltid for beslutningene.

For når vedtak endelig er fattet, er det noe som heter innsigelsesrett. Og når den er tilbakelagt og prosjektet nær realisering, kan ny kunnskap, nye behov eller andre uventede forhold bidra til å utsette det ytterligere. I mellomtiden har det ofte gått så lang tid at andre mennesker med et annet syn rekker å komme inn i beslutningsprosessen – som styre, formannskap eller regjering – og forsinker det hele enda en gang.

Eller er det slik at nordmenn lider av beslutningsvegring mer enn andre?

Tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg var en kort periode lokalpolitiker i Oslo. Da han trakk seg, skal han ha begrunnet det med at han ikke orket den langtekkelige vedtaksprosessen. Et tankekors.

Konsekvensene av at ting trekker ut, kan bli kostbare på flere måter: Om nasjonalmuseet eller et konserthus blir forsinket, er kanskje ikke så ille. Men å leve med farlige veier og dårlige sykehus er alvorlig. Å ikke gjøre alt som står i vår makt for å hindre storstilt svindling av falsk identitet, er direkte uforsvarlig.

Og, ikke minst, kostnadene blir enorme, langt større enn opprinnelig budsjettert – nettopp fordi det har gått så lang tid. Der ligger trolig noe av svaret: Sendrektighet er mulig i Norge fordi vi har råd til det. Hadde vi ikke hatt det, måtte vi jobbet raskere og mer effektivt med disse gigantprosjektene.

I de fleste land blir frykten for økte kostnader incitament til å fremskynde prosesser. Ikke i Norge.

Å sette bindende frister – som for gigantprosjektet OL på Lillehammer – er ikke alltid mulig. Men kanskje litt oftere?

Jeg beklager ikke at Norge er verdens mest demokratiske land. Heller ikke at vi er det rikeste – med alle de godene det gir. Jeg antyder bare at medaljen har en bakside.

Men må det være slik?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.