Steinar Juel i Civita er i DN 29. mars uenig med meg i at vi trenger et statlig forsikringsselskap, men argumentasjonen er etter min oppfatning unyansert. Navneforslaget, «Statsforsikring», er derimot fint.
Juel har helt rett i at statlige enheter samlet vil få større utgifter i form av premier enn det som blir betalt ut i erstatning på grunn av administrasjonskostnader. Men all forsikring bygger jo på dette prinsippet.
For Statsforsikring vil antageligvis kostnadene være forsvinnende små. En nedre grense kan kanskje være hundre millioner per objekt. Det er vanskelig å tenke seg at verdivurdering og risikovurdering kan koste mye mer enn noen titusen i året. Informasjonen kan imidlertid ha betydelig merverdi for staten utover formålet til Statsforsikring.
For Statsforsikring vil antageligvis kostnadene være forsvinnende små
Med objektive kriterier for utvelgelse av forsikringsobjekter vil staten unngå en av de største kostnadene for private forsikringsselskap; at de mest kostbare kundene kjøper mest forsikring.
Juel mener at den norske stats finansielle muskler er så store at det ikke er noe problem å erstatte store tap, men slik er det nå engang ikke. For å erstatte Helge Ingstad må politikerne finne ti milliarder å kutte et annet sted.
Mitt forslag er ikke noe annet enn en formalisering av Juels påstand. Oppbygging av fond er ikke nødvendig. Statsforsikring kan låne fra Oljefondet i perioder der det er underdekning.
Å la statens eiendeler stå uforsikret innebærer et samfunnsøkonomisk tap. Å gjøre noe med det er slett ikke meningsløst. Det bør i alle fall være verdt å utrede.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.