Annette Alstadsæter mener i DN 25. januar at «det er på tide å snakke om at alle krisetiltaka må betalast for, i form av reduserte framtidige ytingar eller økte skattar». Hun beklager seg over at milliardene bare renner ut av statskassen uten at noen her hjemme synes å bekymre seg for konsekvensene for fremtidige generasjoner.

I andre land har derimot utsiktene til økt statsgjeld og anstrengte offentlige finanser «tvunge fram diskusjonar om korleis ein kan auke statens inntekter, bl.a. gjennom forslag om formuesskatt og tetting av skattehull», ifølge Alstadsæter.

Thorvald Grung Moe
Thorvald Grung Moe

Det kan virke som om Alstadsæter ikke har fått med seg at alle de tunge økonomiske fagmiljøene ute – inkludert OECD, Verdensbanken og IMF – går mot innstramninger nå og tvert imot oppfordrer medlemslandene til å videreføre ekspansive budsjetter.

Senest ute var sjeføkonomen i OECD, Laurence Boone, som i intervju med Financial Times 4. januar sa at vi må lære av den for tidlige innstramningen etter finanskrisen og ikke gjenta den sammen feilen nå. Det er derfor viktig at ingen land strammer inn budsjettene før man ser tydelige tegn til ny vekst.

Boone etterlyste ellers en revurdering av forholdet mellom penge- og finanspolitikken, med mer vekt på en aktiv finanspolitikk som kan stabilisere realøkonomien. Andre fremtredende økonomer har også tatt til orde for en slik revurdering med mindre vekt på tilfeldige måltall for gjeld i forhold til bruttonasjonalprodukt og mer rom for diskresjonær finanspolitikk (se Orszag, Stiglitz og Rubin: Fiscal resiliency in a deeply uncertain world, Peterson Institute, 14. januar).

Men Alstadsæter er ikke alene om å bekymre seg for de norske statsfinansene. Det kan virke som om det finanspolitiske tøværet ute har blåst over hodene på norske økonomer?

Kristin Clemet i Civita advarer således i DN 4. januar om problemene med å finansiere den offentlige velferd om ikke det strammes kraftig til nå, ellers kan «skattebyrden i verste fall kunne komme til å stige fra 37 til 65 prosent».

Hilde Bjørnland advarte i DN 27. februar i fjor om at «Det verste er foran oss». Due-Andresen peker i DN 27. august på behovet for å «stramme inn pengebruken over statsbudsjettet for å være på linje med handlingsregelen» etter en periode med ekspansiv finanspolitikk. Kjetil B. Alstadheim er i Aftenposten 26. august er redd for at «Oljefondet vil gå tomt før vi er tilbake til normalen».

Hvordan kan det ha seg at vi i oljelandet Norge skal stramme så mye mer inn enn andre land som ikke har tilsvarende finanspolitisk handlingsrom?

Det kan være på sin plass med noen klargjørende observasjoner:

  • Handlingsregelen er i utgangspunktet en regel for hvor stort underskuddet på statsbudsjettet kan være i kroner (tre prosent av kroneverdien til «Oljefondet» = Statens pensjonsfond utland (SPU), som er en kronekonto i Norges Bank).
  • Andre land har fastsatt tilsvarende handlingsregler, som «Schwarze Null» i Tyskland eller tre prosentregelen i EU. Det er disse, litt tilfeldige måltallene, Orszag, Stiglitz og Rubin nå kritiserer, og som også er satt på vent i mange land i disse koronatider.
  • Underskuddet på det norske statsbudsjettet dekkes ved en overføring fra Finansdepartementet sin SPU-konto i Norges Bank i norske kroner. Underskuddet kunne alternativt ha vært dekket ved låneopptak i norske kroner eller forskudd fra Norges Bank. Dette er for tiden ikke lov i Norge, men har vært benyttet i økende grad i andre land under pandemien.
  • Vi velger altså å «dekke inn» underskuddet på statsbudsjettet ved en likviditetsteknisk operasjon som innebærer at Norges Bank selger valuta og kjøper kroner, noe som isolert sett presser kronekursen opp (AF 26.1.21). Dette trekker inn likviditet tilsvarende det som budsjettunderskuddet tilførte.
  • Det er imidlertid ikke slik at «Oljefondet kan gå tomt», siden Statens SPU konto i Norges Bank alltid kan tilføres nye norske kroner (dette er en sentral innsikt fra økonomer som støtter Modern Monetary Theory (MMT)).
  • Vi har selv valgt en handlingsregel som pålegger staten å dekke inn alle sine underskudd ved tilsvarende salg av valuta. Dette er en slags moderne «gullstandard» som sier at det må være valutamessig dekning for alt staten gjør. Men det er viktig å være klar over at dette er en selvpålagt regel, og kanskje er den ikke så fornuftig i lengden?

Uansett vil det være behov for både effektivisering i offentlig sektor og revurdering av handlingsregelen. Som Knut Anton Mork så presist påpekte i DN 20. desember vil det være behov for betydelige investeringer i offentlig sektor fremover. Handlingsregelen kan da fremstå som en effektiv bremse på fornuftige og nødvendige klimatiltak.

Det er akkurat den slags «unødvendige tvangstrøyer» anerkjente økonomer utenfor Norge nå ber oss om å revurdere. Til og med i EU tar sentrale personer, som Frankrikes finansminister, nå til orde for en revurdering av de rigide budsjettreglene der (FT 27. januar).

Vi bør ta inn over oss at handlingsregelen ble utformet i en tid da troen på slike budsjettregler var stor og tilliten til politikerne lav. Den økonomiske debatten ute har tydeliggjort at det finanspolitiske handlingsrommet er stort, også for land uten oljeinntekter, og vi bør derfor snarest kvitte oss med vrangforestillinger om at Oljefondet tappes ned og at staten kan gå tom for penger.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.