Torsdag 19. januar hadde programlederen for NRKs «Debatten», Fredrik Solvang, mot til å invitere syv samfunnsøkonomer for å diskutere om dyrtiden er unødvendig. Det var et prisverdig initiativ fra Solvang, men dessverre var det faglige nivået på debatten svært skuffende.
Den første gjesten, Martin B. Holm, startet med å gjenta påstanden fra sin siste DN-kronikk om at økte offentlige utgifter påvirker inflasjonen i svært liten grad (DN 4. januar). Han gjentok imidlertid de samme beregningsfeilene fra artikkelen og ignorerer hardnakket den internasjonale empiriske forskningen som ikke passer inn i hans utdaterte teoretiske modell.
For det første tar ikke beregningene hans høyde for den forsterkende effekten av offentlig forbruk, som er elementær kunnskap på førsteårsnivå, og den undervurderer dermed effekten på inflasjonen.
For det andre forutsetter teorien hans også at man tar hensyn til alle fremtidige effekter på fastlands-bnp, i stedet for å anvende «Okuns lov».
Som om ikke denne beregningsfeilen er ille nok, er Holms manglende kunnskap om den empiriske forskningen på episoder med høy inflasjon i Argentina og andre land graverende. Denne forskningen viser at Holms teoretiske modell faller gjennom når inflasjonen øker. I motsetning til Holms antagelser, øker bedriftene prisene hyppigere når inflasjonen er høy, for å øke fortjenesten.
Hvem hadde trodd dette?
Tydeligvis ikke Holm, som – hvis han hadde tatt dette enkle faktum med i betraktningen – ville ha funnet betydelig større effekter på inflasjonen. I stedet holder Holm fast ved sin utdaterte teori.
Psykolog Daniel Kahneman kaller dette for «theory-induced blindness», eller teorifremkalt blindhet.
På samme måte er Gisle Natvik, etter å ha demonstrert sin hengivenhet til den samme ubrukelige teorien i en nylig publisert DN-kronikk (26. januar), sikker på at han ikke har sett seg blind på teorien sin, men snarere på hvordan «vanlige folk» og politikere forstår økonomiske resonnement.
Kjersti Haugland mener derimot helt riktig at bedriftene endrer prisene oftere når det er høy inflasjon.
Solvang spør så Holm om alle økonomer er enige i hans syn, og Holm bekrefter dette. Hvem er «alle» disse økonomene som er enige i regnefeil og ignorerer internasjonal forskning?
I hvert fall ikke jeg. Kanskje fordi jeg faktisk har forsket på inflasjon.
Harald Magnus Andreassen mener arbeidsledigheten er for lav, og at finanspolitikken dermed har en sterk inflasjonsdrivende effekt. Jeg har allerede beskrevet i to DN-kronikker at dette synet er både utdatert og kynisk, og at den høye inflasjonsraten er importert og ikke et resultat av høy sysselsetting.
Torfinn Harding sier seg enig i Holms feilaktige argumenter, og gjentar ellers bare gamle læreboksetninger mens han gladelig ignorerer flere tiårs forskningsinnsikter.
I stedet for å prøve å snakke ned inflasjonseffektene fra offentlig forbruk ville det vært bedre å spørre om Norge foretrekker å ha høyere levestandard og litt høyere inflasjon, la oss si på 6,5 prosent i stedet for 5,9 prosent, eller lavere levestandard og en inflasjon på 5,9 prosent.
Jan Ludvig Andreassen forsøkte å styre diskusjonen i denne retningen, men Haugland synes å vite svaret uten å ha analysert saken skikkelig og uten å kunne redegjøre for hva «ingen økonomi fungerer godt om inflasjonen blir høy og ustabil» betyr. Hun er opptatt av «inflasjonskreftene i sving», hva nå enn det betyr.
Det ville vært flott om økonomer sluttet å komme med skremmebilder hentet fra 1970-tallet. Bare fordi tenkningen deres ikke har utviklet seg siden den gang, betyr ikke det at forskningen ikke har lært av denne episoden og har kunnskap om hvordan man kan unngå feilene som ble gjort den gang.
Kjetil Storesletten gjentok sitt «råd» om at renten må opp nå, fordi den kanskje ellers hadde måttet økes enda mer senere. Storesletten vet at dette utsagnet ikke har noen rot i forskningen, og utelukkende er basert på et haukaktig narrativ om inflasjonen i USA på 1970- og begynnelsen av 1980-tallet.
Storesletten, Haugland og Harding glemmer stadig at importprisene egentlig er ankeret de ser etter i en liten og åpen økonomi som Norge.
Hvis Storesletten (eller Haugland eller Harding) hadde vært lege, ville de formodentlig anbefalt cellegift til alle pasienter, inkludert de som bare hoster, har hodepine eller magesmerter.
Hvorfor det? Jo, fordi man er nødt til å vise handlekraft for å være troverdig, siden det tross alt kan være lungekreft, hjernekreft eller magekreft det er snakk om – og hvis vi ikke handler nå, blir vi nødt til å bruke skarpere lut senere. Ja, det fungerte sikkert bra for onkel Pål, som hadde lungekreft på 1980-tallet.
Det er imidlertid helt klart at en slik diagnosefri tilnærming ikke er måten medisin – eller økonomi – fungerer på.
Roger Bjørnstad er med rette lei seg for at diskusjonen er fokusert på tvilsomme teorier om Phillips-kurver og forventninger. Likevel mener jeg at han overdriver frontfagsmodellens betydning, og bagatelliserer betydningen av finans- og pengepolitikken.
NRKs «Debatten» illustrerer på en svært god måte mangelen på et helhetlig rammeverk for diskursen rundt inflasjon i Norge, og uvitenhet om den internasjonale forskningen ser ut til å være kjernen i problemet.
Med dagens lapskaus av usammenhengende tanker, og uten streng faglig analyse, vil feilslutninger, frykt og følelsesladde historier dominere debatten.
En slik analyse ville vært Norges Banks oppgave, som jeg har skrevet tidligere. Frem til i dag har allmennheten imidlertid ingen anelse om hva Ida Wolden Bache tenker om de relevante temaene som ble tatt opp på NRKs debattprogram.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.