I DN 3. mai skriver Sigrun Aasland at jeg tegner et skremmebilde av aktiv næringspolitikk, og at det er vanskelig å forstå hva jeg er motstander av. Jeg skal forsøke å forklare mer presist hvorfor den næringspolitiske nyorienteringen ikke bare er dårlig samfunnsøkonomi, men at den også har uheldige fordelingseffekter.

Kunnskap og teknologi er kollektive goder, som innebærer at investeringer i forskning og utvikling (FOU) ikke bare kommer investorene til gode, men hele samfunnet. En investering i for eksempel grønn teknologi kan derfor være bedriftsøkonomisk ulønnsom, men for samfunnet kan den like fullt lønne seg. I Norge har vi i dag derfor en rekke virkemidler for å stimulere til FOU. Dette skjer – foruten gjennom bevilgninger til universitet- og høyskole-sektoren – gjennom Norges forskningsråd, Innovasjon Norge, Enova, skattefunnordningen, med mer.

De som tar til orde for en mer aktiv næringspolitikk, ønsker at disse virkemidlene og støtteordningene i større grad skal rettes mot bestemte teknologier og næringer, og ikke spres «tynt utover» til mange aktører.

En skal gå sterkere inn i utvalgte større grønne prosjekter, og en åpner for mer statlig eierskap.

En sentral begrunnelse for dette fra Mazzucato-følgerne er, som Aasland skriver, at fellesskapet også skal få del i verdiene som etter hvert skapes.

Jeg deler dette ønsket. Det er viktig at fellesskapet får ta del i avkastningen på FOU-investeringene. Men troen på at dette skjer best gjennom en mer aktiv i næringspolitikk – herunder mer statlig eierskap – hviler på manglende samfunnsøkonomisk forståelse.

Merk at så lenge FOU-investeringene ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomme for næringslivet, er de heller ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme for staten. Og i det investeringene faktisk blir bedriftsøkonomisk lønnsomme – for eksempel på grunn av høyere CO2-avgifter – står privat kapital klar til å investere.

Da er spørsmålet om staten som investor og eier klarer å skape merverdi sammenlignet med andre private eiere. Det gjør den ikke. 60 år med finansforskning har vist at det å «slå» markedet nærmest er umulig. Heller ikke Oljefondet klarer det. Alternativkostnaden for statens aktive næringspolitikk er altså høy. De statlige midlene har en bedre alternativ anvendelse. I beste fall får man samme avkastning som man får hvis man plasserer pengene i Oljefondet.

Med andre ord: Hvis målet er at fellesskapet skal få mer igjen av FOU-investeringene, så oppnår man ikke dette gjennom aktiv næringspolitikk. Tvert imot.

Man bidrar bare til å sløse med skattebetalernes – les vanlige arbeidsfolks – penger. FOU- investeringene kommer arbeidsfolk til gode gjennom kapitalbeskatning, gode modeller for lønnsforhandlinger (à la det vi i dag har i Norge), og eventuelt medeierskap direkte i bedriftene (og ikke gjennom staten).

En tilleggsdimensjon ved den aktive næringspolitikken er at den øker avkastningen på lobbyvirksomhet og «rent-seeking». Allerede i dag bruker bedrifter mye ressurser på å søke det offentlige om penger. Hvis man i større grad skal satse på utvalgte store prosjekter, blir kampen om FOU-midlene enda hardere, og det blir gjerne de som har mest ressurser til lobbyisme som vinner frem.

Det er ikke tilfeldig at bedrifter som Aker og Kværner støtter dette.

Jeg anbefaler derfor å skrote nyorienteringen i næringspolitikken. En mer aktiv næringspolitikk er ikke bare tvilsom klimapolitikk, det er også dårlig fordelingspolitikk.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.