Det var med interesse, men lite overraskelse, vi fredag leste Ola Kvaløys kronikk «Når økonomi blir misjon» med kritikk av innovasjonsøkonomen Mazzucato, som har foreslått løsninger på vår tids aller største problem.
Kvaløy synes å mene at han og andre «ekte» økonomer har monopol på en slags vitenskapelig sannhet, mens andre disipliner og metoder er uvitenskapelige. Dette er en merkelig posisjon å innta, og ikke minst svært uvitenskapelig. Det Mazzucato skriver er også basert på vitenskapelig forskning og omfattende empiriske studier, om enn innen en annen forskningstradisjon enn den Kvaløy selv tilhører.
Det er sikkert flere ting man kan diskutere av det hun skriver. Like fullt utgjør dette et betimelig og konstruktivt bidrag til hvordan vi kan få fortgang i arbeidet med å utvikle ny og bærekraftig teknologi og nye sirkulære forretningsmodeller.
Større samfunnsomstillinger, som overgangen til en mer bærekraftig økonomi, krever at ulike samfunnsaktører trekker i samme retning for å nå konkrete mål. Dette krever lederskap og en retning der staten må ta en mer aktiv rolle enn den gjør i dag.
Poenget til Mazzucato er at staten historisk har fungert som en vellykket pådriver for å nå store og kompliserte mål. Hun refererer til Apollo-programmet, som resulterte i månelandingen, og andre offentlige satsinger som har gitt oss teknologier som internett, solceller, gps og touchscreen.
… staten må ta en mer aktiv rolle enn den gjør i dag
Dagens samfunnsutfordringer er bredere og mer sammensatte enn månelandingen, noe som ytterligere understreker behovet for å samle og dreie den kollektive innsatsen mot noen felles identifiserte målsettinger.
Den sentrale kritikken fra Kvaløy ligger i at det ikke finnes noe «vitenskapelig belegg, hverken teoretisk eller empirisk, for at staten evner å allokere arbeid og kapital på en mer effektiv måte enn desentraliserte og velregulerte markeder». Men her bommer Kvaløy. Mazzucato sier aldri at staten skal gjøre dette arbeidet alene, men at markeder må reguleres sterkere enn i dag, og gis retning, for å kunne levere de løsningene vi trenger.
En tydeligere retning vil dermed kunne bidra til å låse opp veldokumentert og markedsdrevet innlåsing og stiavhengighet, knyttet til fossile løsninger.
Næringslivet sier jo til og med det samme selv: Norsk maritim industri har lenge ønsket seg strengere regulering og en tydelig grønn retning, ettersom dette vil styrke næringens internasjonal konkurransekraft.
Et eksempel: I Norge har Statens vegvesen gått foran i elektrifiseringen av ferger på Vestlandet gjennom innovative anskaffelser av lav- og nullutslippsferger. Markedet har respondert på myndighetenes bestilling med å utvikle verdensledende, batteridrevne fergeløsninger. Et vellykket eksempel, altså, på en «mission»-drevet økonomi i samspill mellom offentlig og privat.
I kontrast til dette vellykkede eksempelet har vi havvind. I snart 15 år har regjeringer fra både venstre- og høyresiden snakket om potensialet i norsk havvindindustri uten å klare å formulere noen tydelige mål og ambisjoner.
Mens land som England, Danmark og Nederland har lykkes med å bygge opp nasjonale havvindnæringer, etterlyser norske bedrifter fortsatt klare mål, planer og ambisjoner som setter en retning fra myndighetene. Resultatet er at vi fortsatt er bundet til olje og gass-masten på vei inn i solnedgangen.
Det mest frustrerende med å lese Kvaløys kronikk, er det komplette fraværet av forslag til hvordan samfunnsøkonomer som ham selv kan bidra til å løse de problemene som danner utgangspunktet for mye av det Mazzucato skriver om. Vi utfordrer derfor: Hvordan skal vi komme oss ut av dette uføret, og det raskt, uten at staten i samarbeid med andre samfunnsaktører tar mer lederskap enn vi ser i dag?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.