Økonomisk ulikhet er et sentralt tema både i økonomifaget og i politikken. Men fagøkonomer og politikere har forskjellige roller. Den viktigste oppgaven til fagøkonomene er å gi en best mulig beskrivelse av den økonomiske ulikheten på grunnlag av relevante tilgjengelige data.
Politikerne har som oppgave å foreta avveininger mellom motstridende hensyn som ofte impliserer krevende normative vurderinger.
Økonomifaget har utviklet begrepsapparat og metoder for å belyse hvordan politikk påvirker fordelingen av inntekt og formue. Men spørsmål knyttet til hvor mye, og hva slags, økonomisk ulikhet som er akseptabel i et samfunn er dypest sett et normativt spørsmål, som økonomifaget ikke kan gi noe bastant svar på.
Økonomisk politikk påvirker dessuten ikke bare graden av økonomisk ulikhet, men også hvilken type ulikhet vi får: Produktiv ulikhet som følge av økonomiske incentiver, eller uproduktiv ulikhet basert på for eksempel markedsmakt.
Vår rapport om økonomisk ulikhet i Norge viser at ulikheten i Norge har økt betydelig siden 2001. Rapporten har fått mye oppmerksomhet både i mediene og av politikere, og noen av kommentarene synes å være preget av egeninteresser og politisk ståsted. Vi må derfor minne om at rapporten gir en beskrivelse av utviklingen i økonomisk ulikhet – hverken mer eller mindre.
Den inneholder ingen vurderinger av om ulikheten er for høy eller for lav, og den sier heller ingenting om hva man eventuelt bør eller ikke bør gjøre for å redusere ulikheten.
Rapporten supplerer den offisielle inntekts-, formues- og skattestatistikken med ny informasjon om inntekts- og formuesfordelingen ved å sammenligne målene for inntekt, formue og skatt som benyttes i offisiell statistikk, med mer fullstendige mål for inntekt og formue.
I målingen av inntekt inkluderes følgende tre inntektskomponenter som er utelatt fra inntektsmålene som benyttes i offisiell statistikk:
- Personlige eieres andel av tilbakeholdte overskudd i private selskaper.
- Verdien av boligtjenester for boligeierhushold.
- Kapitalgevinster på bolig og annen fast eiendom og verdipapirer (unntatt aksjer).
I tillegg belyser vi fordelingseffekten av verdien av kommunale tjenester ved å studere ulikhet i fordelingen av et utvidet inntektsmål som inkluderer verdien av kommunale tjenester. I målingen av formue benyttes et mål for boligformue som er basert på faktiske eller anslåtte markedsverdier i stedet for beregnede verdier fra skattemeldingen.
Det er ukontroversielt i økonomifaget at eierne av et selskap eier selskapet, og dermed eventuelle tilbakeholdte overskudd. Derfor bør slik inntekt inkluderes i målingen av personers faktiske bruttoinntekt, slik vi gjør i vår analyse.
Det er også ukontroversielt at inntektsbegrepet bør inkludere verdien av å bo i egen bolig. Dette gjøres også i nasjonalregnskapet. Rapporten har også det til felles med nasjonalregnskapet at den ikke inneholder vurderinger av hvorvidt eller hvordan disse formene for inntekt bør beskattes.
I vår rapport fokuserer vi på personers faktiske inntekt og deres faktiske betalte skatt.
Utviklingen i både bruttoinntekt og inntekt etter skatt viser betydelig økning i inntektsulikhet i Norge.
Et interessant spørsmål er hvor mye ulikheten ville ha blitt redusert hvis hele selskapsoverskuddet hadde blitt skattlagt med samme skattesats som utbytte, uavhengig av hvor mye som ble tatt ut som utbytte.
For årene da utbytte til personlige aksjonærer var skattepliktig, har vi brukt gjeldende skattesats for det aktuelle året, og for årene uten utbytteskatt (2002–2005) har vi brukt en skattesats på 28 prosent. Vi ser bort fra mulige adferdsendringer som følge av en slik økning av skatt på selskapsinntekter.
Denne øvelsen endrer ikke hovedbildet: Ulikheten i inntekt etter hypotetisk skatt har også økt betydelig, og denne økningen er drevet av den store økningen i ulikhet i bruttoinntekt.
Rapporten inneholder også resultater for fordelingen av skattebyrden og graden av progressivitet i skatte- og avgiftssystemet. Også i denne analysen gir vi en beskrivelse av både faktisk og hypotetisk skatt.
I begge tilfellene finner vi at systemet er «regressivt» i toppen av inntektsfordelingen, altså at skatte- og avgiftsprosenten blant topp én-prosenten faller med økt inntekt.
Hvorvidt fallende skatteprosent blant topp én-prosenten er ønskelig eller ei, sier rapporten ingenting om.
Rapporten vurderer heller ikke hvordan alternative utforminger av skatte- og stønadssystemet vil påvirke incentiver til sparing, investering og allokering av kapital. Men dette er interessante spørsmål som det er viktig å få grundig belyst i empirisk økonomisk forskning.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.
… skatte- og avgiftsprosenten blant topp én-prosenten faller med økt inntekt