På en prisverdig måte resonnerer Gisle James Natvik i en sommerkronikk i DN seg frem til hvordan den importerte inflasjonen bør gi økte renter her hjemme. Dessverre snubler han på oppløpssiden og bommer på konklusjonen.
Av en eller annen grunn tror Natvik at fordi LO krever kjøpekraftsvekst i lønnsoppgjøret, så er det innenlandsk inflasjon som bestemmer lønnskravet. Slik er det selvsagt ikke.
Det er industriens lønnsevne som sammen med en helhetlig vurdering av norsk økonomi danner utgangspunkt for våre lønnskrav, og i liten grad importert eller innenlandsk inflasjon. Når lønnsevnen til industrien er god, mener LO at det gir grunnlag for kjøpekraftsvekst. Da krever vi kjøpekraftsvekst.
Slik var det i år. LOs mål er å opprettholde en stabil lønnskostnadsandel i industrien, som er et godt mål på industriens lønnsomhet og konkurranseevne. Andelen hadde falt markert fra 83,5 prosent til 78 prosent i fjor, ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Derfor mente vi det var rom for kjøpekraftsvekst.
Pengene industrien tjente hadde allerede kommet til Norge. Når ikke arbeidstagerne fikk sin del, så vi tydelig hvordan pengene ble betalt ut som bonuser til ledere og enkeltgrupper. Forskjellene økte og premisset for den samordnede lønnsdannelsen ble truet.
Det er ikke Norges Banks oppgave å gripe inn i fordelingspolitikken og gjennom økt ledighet svekke arbeidstagernes mulighet til å ta del i denne verdiskapingen.
Utenlandsk inflasjon kommer inn til Norge gjennom to kanaler. Gjennom importpriser og eksportpriser. Økte eksportpriser reduserer lønnskostnadsandelen i industrien og gir med den norske lønnsdannelsen høyere lønnskrav, og derigjennom høy inflasjon også i Norge. Det må vi akseptere.
Men den inflasjonen gir ikke opphav til nye lønnskrav. Den norske lønnsdannelsen hindrer derfor at den importerte inflasjonen biter seg fast og blir til lønns-pris-spiraler her hjemme.
Vi trenger altså ikke økt rente for å få inflasjonen ned igjen. Den vil dø ut så lenge norsk lønnsdannelse består som i dag.
Norges Bank er uklar på dette punktet. Dens aggressive renteøkninger skyldes enten at den ikke mener det er slik den norske lønnsdannelsen virker. Dette til tross for at det er godt dokumentert i empirisk forskning.
Eller så mener den at inflasjonen dør ut for sakte. I så fall mener den at mandatet ikke gir rom for et så fleksibelt inflasjonsmål. Dette til tross for at det i Bestemmelse om pengepolitikk §3 står at den skal være fremoverskuende og fleksibel.
Uansett årsak ønsker Norges Bank å redusere aktivitetsnivået i norsk økonomi og øke arbeidsledigheten i møte med den importerte inflasjonen. Formålet er at bedrifter ikke skal klare å dekke sine importerte kostnader, si opp ansatte og bringe norsk inflasjon langt under inflasjonsmålet, slik at den i gjennomsnitt blir på målet.
Norske lønnstagere trenger imidlertid ikke økt arbeidsledighet. De har gjennom en årrekke tatt store byrder ved å akseptere reallønnsnedgang. I år blir ikke et unntak, da prisveksten blir langt høyere enn forventet.
Det bør da være opplagt for alle at lønnskravene våre ikke stammer fra inflasjonen.
Jeg avslutter som Natvik: Kan vi legge den ideen bak oss nå?
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.