I tre innlegg i DN denne uken påpeker henholdsvis Agendas nestleder Sigrun Aasland, innovasjonsforskerne Markus Bugge og Håkon E. Normann, og Arbeiderpartiets klimapolitiske talsmanns Espen Barth Eide, at jeg i min fredagskronikk var mer opptatt av å diskreditere Mariana Mazzucato enn å peke på nye løsninger på klimakrisen.

Det er helt riktig. Formålet mitt med kronikken forrige uke var å kritisere Mazzucato.

Selv bruker hun store deler av sin bok til å diskreditere et helt fagfelt, samfunnsøkonomi. Det er selvsagt ikke slik at samfunnsøkonomer har monopol på samfunnsøkonomiske problemstillinger, eller at Mazzucato ikke driver med forskning, slik Bugge og Normann mener at jeg påstår. Men det blir altfor enkelt å bare vise til at hun tilhører en annen forskningstradisjon.

Ola Kvaløy
Ola Kvaløy

Hvis man skal utfordre grunnleggende teori og empiri i et fag, så må man søke å bli utfordret av fagfeller i de vitenskapelige tidsskrift hvor faget som utfordres faktisk blir publisert. Det gjør ikke Mazzucato.

Det tyder på at hennes budskap enten er velkjent eller svakt fundert.

Deler av det Mazzucato skriver i sin bok om betydningen av offentlig satsing på FOU, samt samarbeid mellom private og offentlig aktører, er helt ukontroversielt og i tråd med velkjent samfunnsøkonomisk tenkning.

For eksempel trekker Bugge og Normann frem Statens vegvesens kjøp av batteriferger som eksempel på et «mission»-drevet samspill mellom offentlig og privat sektor. Vel, at det offentlige kan spille en indirekte rolle som teknologiutvikler gjennom sin innkjøpspolitikk er gammelt nytt, som blant annet kan spores tilbake til nobelprisvinner Paul Krugmans arbeider på klyngeeffekter og teknologispillover.

Men at innkjøp av dyre batteriferger er god klimapolitikk, er mindre opplagt. Her må effekt måles mot alternativkostnad.

Ja, det er mye enklere å kritisere enn å komme med nye løsninger. Jeg har i tidligere kronikker pekt på at de samfunnsøkonomiske løsningene på klimakrisen er helt oppe i dagen. Utfordringene ligger i implementeringen.

Her gjør samfunnsøkonomer store fremskritt om dagen, blant annet innenfor feltet «politisk økonomi».

En av verdens fremste på området er norske Bård Harstad. Gjennom sine arbeider har han vist hvordan internasjonale avtaler, gode institusjoner og politiske prosesser kan bidra til å gjennomføre en god og bærekraftig klimapolitikk.

For eksempel har Harstad vist at man i perioder bør investere mer i grønn teknologi og FoU enn det som isolert sett er optimalt, fordi dette gjør det mindre fristende for neste regjering å utsette utslippskutt.

Les en av Bård Harstads kronikker: Teknologi for en troverdig klimaavtale dnPlus

Mazzucato tar også til orde for store investeringer i grønn teknologi, men i motsetning til Harstad og andre politiske økonomer ser hun bort fra politikk- og styringsproblemet.

Hun kjører innsikter fra innovasjonsforskning på steroider, sauser det sammen med upresise og ideologiske beskrivelser av markeders virkemåte, og undervurderer fullstendig kostnadene og problemene knyttet til en for omfattende statlig inngripen i økonomien.

Hun kjører innsikter fra innovasjonsforskning på steroider, sauser det sammen med upresise og ideologiske beskrivelser

Espen Barth Eides tilsvar til meg er ført i samme type prosa som boken til Mazzucato, og jeg får skuffende lite ut av det. Han sier ting som at «det ikke er et mål i seg selv at staten skal eie selskaper, men riktig brukt, kan statlig eierskap gi langsiktighet og gode rammer for innovasjon i tråd med samfunnsinteressene, fremfor kortsiktig kvartalskapitalisme».

Ja vel, jeg hører ikke annet en slagord og selvfølgeligheter her. Hva betyr dette i praksis?

Når det gjelder klimapolitikk, så ligger djevelen i detaljene. Det er trist at sentrale politikere som Barth Eide lar seg forføre av enkel «mission economics», tilsynelatende fordi det passer inn i et politisk prosjekt. Denne type intellektuell latskap er dessverre et symptom på noe større: En relativisering av kunnskap, der man lytter til den «forskningstradisjonen» som man finner mest opportun.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.