I et innlegg i DN 13. desember kommenterer Kristin Clemet og Mathilde Fasting fra tenketanken Civita vår rapport om økonomisk ulikhet. I innlegget forsøker de helhjertet å så tvil om resultatene i rapporten vår og våre motiver for å arbeide med å beskrive økonomisk ulikhet i Norge.
Våre motiver trekkes i tvil med følgende påstand: «I forrige uke kritiserte en av forskerne regjeringen for ikke å gå langt nok når den bare «flikker» på formuesskatten». Påstanden er i beste fall misvisende.
I intervjuet det siktes til ga Magne Mogstad følgende svar på spørsmål fra journalisten om regjeringens politikkendringer for å redusere den økonomiske ulikheten: «Det som driver økningen i ulikhet er at den rikeste én-prosenten har hatt langt sterkere inntektsvekst enn befolkningen for øvrig. Flikking på formuesskatten vil bety lite her, særlig hvis man ikke gjør noe med hvordan formuesobjekter verdsettes, slik som unoterte aksjer».
Mogstad bygger sitt svar på beregninger som Finansdepartementet har fått gjennomført på oppdrag fra Stortinget. Disse beregningene viser at ulikheten i formue ikke vil endre seg nevneverdig om man gjør mindre endringer i formuesskatten.
Mogstads svar beskriver med andre ord mulige konsekvenser av mindre endringer i formuesskatten. Han gir imidlertid ingen vurdering av hvordan formuesskatten bør innrettes eller om formue bør beskattes eller ikke.
Clemet og Fasting påstår videre at inkludering av verdien av tjenestestrømmen og kapitalgevinster av egen bolig er i «grenselandet mellom fag og politikk». Hvor har de det fra?
Iallfall ikke fra økonomifaget.
Faget er tydelig på at en fullstendig analyse av fordelingen av inntekt før skatt (bruttoinntekt) burde inkludere alle former for inntekt – uavhengig av om inntekten brukes til konsum eller sparing, og uavhengig av om og eventuelt hvordan den skattlegges.
Et slikt omfattende inntektsbegrep ble opprinnelig foreslått av Haig (1921) og Simons (1938), som argumenterte for at en persons inntekt bør reflektere hvor mye vedkommende kan konsumere uten å tære på formuen. De tok utgangspunkt i «den intertemporale budsjettbetingelsen» til et hushold, hvor forbruksutgifter er lik inntekt etter skatt minus endring i nettoformue.
Dermed blir inntekt før skatt lik summen av forbruk, skatt og sparing (endring i nettoformue).
I Norge ble boligeiere tidligere beskattet for fordelen av egen bolig (og fritidsbolig), og da ble den anslåtte inntekten også inkludert i den målte inntekten i offisiell statistikk. Fordelsbeskatningen av egen bolig ble avviklet i 2005. Vi regner med verdien av boligtjenester som inntekt både før og etter 2005, fordi utformingen av skattesystemet ikke kan være førende for hva som regnes som inntekt.
For å beskrive utviklingen av den faktiske inntektsulikheten i Norge må en inkludere alle former for inntekt – uavhengig av hvordan inntekten blir brukt, og uavhengig av om og eventuelt hvordan den skattlegges.
Clemet og Fasting skriver videre at «SSB-forskernes påvisning av at ulikheten i Norge har økt betydelig siden 2001, dekker over at den er som i 2006 nå. Den steg kraftig fra 2001 til 2006, sank så betydelig, før ny økning 2011 til 2016 – og sank så igjen.»
Denne påstanden er merkelig. Vi skriver allerede på første side i rapportens innledende kapittel at «Det har vært betydelige svingninger i inntektsulikheten over tid. Ulikheten nådde en topp i 2006, etter flere år med kraftig vekst, men falt markert i årene rundt finanskrisen. Ulikheten var på sitt høyeste i 2016, mens den i 2018 var tilbake på omtrent samme nivå som i 2005.». Denne beskrivelsen utdyper vi i kapitlet om inntektsulikhet.
Clemet og Fasting stiller seg også spørrende til at vi bruker 2001 som startår for vår studie av ulikhet. Vi syns det er et underlig spørsmål, men svaret er uansett enkelt: Det skyldes at 2001 er det første året hvor vi har tilgang til mikrodata for tilbakeholdte inntekter.
Ifølge eget nettsted er «Civita er en liberal tankesmie med et ideelt mål. Civita skal formidle kunnskap og ideer som er tankevekkende og utvider rommet for den politiske debatt, og fremme forslag til reformer».
Clemet og Fastings innlegg om ulikhet tyder på at Civita er et stykke unna å nå dette prisverdige målet.
For å beskrive utviklingen av den faktiske inntektsulikheten i Norge må en inkludere alle former for inntekt
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.