Akademisk kunnskap og tilnærming har vært et viktig dna ved Norges Bank Investment Management (Nbim) siden etableringen i 1997. Flere av de ledende forvalterne jeg ansatte, inkludert Yngve Slyngstad, satt under kateteret til professor Jan Mossin ved Norges Handelshøyskole. Han ville ha fått nobelprisen i økonomi for sine bidrag til utviklingen av kapitalverdimodellen om han hadde fått leve lengre enn sine 51 år.
Mine kolleger var drillet av Mossin i respekt for markedet, som uttrykt i hans lærebok «Finansmarkedsanalyse for nøkterne investorer.» Da vi startet i 1997, var indeksforvaltning ennå i sin spede begynnelse som strategi for globale investorer. Jeg ble godt kjent med dette da jeg tidligere arbeidet i Storebrand, gjennom et prosjekt drevet av McKinsey. En av medarbeiderne i det prosjektet er i dag sjef for et av verdens største spesialistselskaper på indeksforvaltning.
Det var et selvsagt valg for oss å bygge Nbims portefølje på en indeksnær kjerne, til tross for sterk kritikk fra det norske finansmiljøet den gangen. Professor B. Espen Eckbo var blant dem som i 1997 bidro med sine kunnskaper.
I sitt innlegg i DN 24. april går han imidlertid langt ut over sin akademiske plattform, etter min mening. Retorisk stiller han spørsmålet «Er en hedgefondforvalter god på indeksforvaltning?». Han svarer selv «Nei? Så hvorfor tar du da jobben?» Ja, han har med spørsmålstegn. Det er lov å spørre. Men antydningene i Eckbos innlegg treffer dårlig.
Eckbos innlegg er utformet som ti tilforlatelige spørsmål i et fiktivt jobbintervju med Nicolai Tangen. Kanskje er dette en morsom setting. Kanskje er det noe informasjonsverdi i det. Kanskje skal dette være uangripelig fordi han bare bidrar med spørsmål og sine egne fasitsvar, han sier ikke direkte at Tangen ikke er kvalifisert for stillingen.
Eckbos fiktive jobbintervju gir ved sine valg av hva som ikke vektlegges, et inntrykk at en person med professorkompetanse i finans ville ha vært et glimrende valg som leder av Nbim, mens utvist evne til faktisk å drive og lede en kapitalforvaltningsbedrift faktisk ikke er viktig.
Et jobbintervju med mulig leder av Nbim burde ha 20 eller flere spørsmål i tillegg til de ni Eckbo velger å nevne. (Det tiende om glad i å gå på ski antar jeg er nevnt som en morsomhet.)
Før jeg nevner noen andre og for meg mer opplagte spørsmål, vil jeg presisere settingen: Sjefen for Nbim er som en maskinsjef, ikke kapteinen. Kapteinen for Oljefondet er Finansministeren. Styret er Stortinget, og eierne er nåværende og fremtidige generasjoner.
Videre nevner jeg for ordens skyld at jeg møtte Tangen bare i profesjonelle sammenhenger før jeg ble invitert til tre dager «Back to University» på Wharton i november. Da han i januar tok kontakt for å høre nærmere hva jobben som sjef i Nbim går ut på, ble jeg svært overrasket.
Jeg har ikke kontaktet noen person for å promotere Tangen som kandidat til stillingen.
For meg er opplagte spørsmål til jobbkandidater blant annet:
Hvilken erfaring har du som beslutningstager i forvaltning av store midler i det globale kapitalmarkedet?
Hvilken erfaring har du fra nitid og løpende styring av risikoen i en portefølje du har bunnlinjeansvaret for?
Hvordan har du organisert din virksomhet for å gjøre handler i markedet med lavest mulige kostnader?
Maskinen Nbim opererer fra Oslo og fire kontorer ute. Jeg ville ha spurt om kandidatens erfaring fra å lede en internasjonal virksomhet.
Siden eierposisjonene til Nbim er så enormt store, ville jeg ha bedt om eksempler på hvordan kandidaten har jobbet for å avdekke manglende integritet i regnskaper og rapportering.
Hva slags erfaring har du fra internasjonalt næringsliv, og hvilke tanker har du om å opptre som eiers representant i en lang rekke store bedrifter?
Hvordan skal du opptre som leder og ambassadør i internasjonale og norske fora og formidle at den enorme porteføljen forvaltes ytterst profesjonelt og uten politisk innblanding?
Hva tenker du om den store klimarisikoen i dagens portefølje?
Jeg vil ikke forvente at kandidaten er ekspert på hvert enkelt område. Stillingen er først og fremst en lederjobb. Men i en så spesialisert virksomhet som Nbim vil en leder bli avkledd og stå uten autoritet om ikke personen har sterk faglig tyngde.
Viktigst er dog lederens evne til å stå fjellstøtt i urolige tider med evne til å støtte sine medarbeidere. Så jeg ville i intervjuene ha gravd i kandidatens trening som leder. Og jeg ville satt vedkommende til å utdype sine syn på hva som er god ledelse og hvordan bygge «followership» for å styrke kompetansebasen videre.
I tillegg til disse kravene må kandidaten overbevise om sin evne og vilje til å kommunisere godt med eierne av Oljefondet og sin forståelse av norsk samfunnsmessig virksomhet.
Nbim er en maskin drevet av over 500 høyt kvalifiserte og profesjonelle medarbeidere fra mer enn 30 land. De leverer og blir målt på et produkt der kravene er bestemt av kunden. De utøver løpende forvaltning av ett av verdens største fond, og opptrer som stor eier i globalt næringsliv. De to største aksjepostene var ved siste årsskiftet over 100 milliarder kroner hver. Hele 40 av aksjepostene er på over 25 milliarder kroner.
Selv med en indeksnær portefølje må det foretas viktige valg i «real time» om hvordan store handler skal gjennomføres. Det ville være direkte uansvarlig å kjøre dette på autopilot og la de valg som gjøres av kommersielle indeksleverandører i London og New York, bestemme hvilke transaksjoner man skal gjøre til enhver tid.
Min største frykt da vi startet etableringen av Nbim var at vi i lille Norge ikke ville klare å bygge tilstrekkelig motkompetanse til meglerne på Wall Street. Jeg husker som det var i går da Slyngstad i en tidlig fase viste hvordan han og aksjeteamet hadde avslørt hvordan en global og anerkjent bank hadde forsøkt å lure oss. Det skjedde i indeksporteføljen. Det ville ikke ha skjedd i en organisasjon av middelmådige statsansatte.
Å avskrive Tangen fordi han er en vellykket hedgefond-forvalter er kun tvilsom retorikk.
Om man har bygget opp og drevet en så stor portefølje som Tangen, har man utvist egenskaper i styring av risiko og ledelse av spesialiserte talenter i verdensklasse som er høyst relevante for Oljefondet.
Å hevde at han vil drive Oljefondet som et hedgefond, som andre enn Eckbo sier direkte, er i beste fall tendensiøst.
Eckbos innlegg føyer seg inn i en lang rekke teoretisk baserte kritikker fra norske akademikere. Særlig opptatt har de vært av å analysere hvorvidt den aktive forvaltningen til Nbim egentlig har skapt verdier om man sjekker mot finansteoretiske risikofaktorer. Tonen har vært skråsikker, mens akademikerne stort sett har unnlatt å gjøre rede for de strenge forbeholdene regresjonene er bygget på. Estimatene deres er betinget på den spesifikke kapitalverdimodellen de benytter – altså de antatte risikofaktorene og måten disse måles på -og det er stor estimatusikkerhet.
Dette betyr at den offentlige debatten rundt Oljefondets «alfa» som pågår i norsk presse, fort kan bli meningsløs, som Eckbo selv sa i en artikkel i 2015.
Hvorfor er ikke akademikerne mer åpne for metodenes begrensninger? Hvorfor utviser de så ofte lite ydmykhet i spørsmål som er utenfor deres kompetansebase eller erfaring?
Hvorfor skriver Espen Eckbo et innlegg som dette?
Jeg bare spør.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.