Nicolai Tangen deltok i Stortingets høring om Statens pensjonsfond 18. april og lot sin hedgefondforvalters dristige sjel fly ut av det dystre, norske buret. Han mente at Oljefondet bør investere i «private equity» – unoterte aksjer.
Interessant nok skjedde det etter at Ida Wolden Bache, Norges sentralbanksjef, hadde luftet ideen om at Oljefondet skulle investere i ikke-børsnoterte selskaper. Og etter at Ulf Sverdrup – leder av utvalget «Fondet i en brytningstid» – hadde lagt frem en rapport om utfordringene som venter fondet» (september i fjor). Rapportens konklusjon var at en ny – les: «frekk» – investeringspolitikk er nødvendig.
Man trenger ikke å bruke konspirasjonsteorier for å gjette at fascinasjonen for «private equity»-investeringer er et resultat av en pågående, kollektiv inspirasjon.
Ulf Sverdrup deltok på Tangens seminar i 2019 og er dessuten en hyppig middagsgjest hos ham (DN 3. september 2021). Ida Wolden Bache har arbeidet tett med Øystein Olsen, som spilte en sentral rolle i å få Tangen ansatt som leder i fondet. Norge er et lite kongerike, styrt av gode venner som omgås det samme hoff.
Hva betyr det egentlig at Nicolai Den Store og hans hoff vil tjene mer penger for Norge ved å investere i unoterte selskaper, heller enn de noterte? Skal vi juble, eller skal vi styrke vår årvåkenhet?
Tangen kommer fra en «private equity»-verden som fungerer litt som Vatikanet: en gang katolsk, alltid katolsk. Oversatt til finansnorsk: en gang hedgefond-mann, alltid hedgefond-mann. I vår ferske bok «Det Blåøyde rike» (Cappelen 2023, lansering 25. mai) skriver vi at det er relativt lett å se hvordan Nicolai Tangen tenker og hvor robust hans hedgefond-sjel er, fordi han er en ivrig og fargerik taler.
Det er ikke tilfeldig at han, på Oljefondets årlige investeringskonferanse 25. april i år, hentet inn en hedgefond-forvalter, Stanley Druckenmiller, berømt for å ha tjent en milliard pund sterling på noen timer ved å spekulere mot det britiske pundet i 1992. Dette finansielle stunt legemliggjør «private equitys» idealer: Det som kan gjøres, blir gjort, samme hvilke samfunnsmessige konsekvenser det får.
Sosiologen Saskia Sassen har studert hvordan «private equity»-fondene opererer. Hun beskriver dem som en «mining industry» som tar hele verdien ut og lar lite bli igjen. En av oss har selv sett slike fond operere på nært hold. For eksempel ble Verallia, verdens tredje største flaske- og flakongprodusent kjøpt opp av Apollo, et av verdens største «private equity»-fond, i 2015. Resultatet ble oppsigelser, slutt på nødvendige investeringer, børsintroduksjon, og 2,9 milliarder euro i merverdi for Apollo. Verdien for industrien og arbeiderne: null.
Enda mer deprimerende er studier fra universitetet i Chicago, som viser at i klinikker som er blitt kjøpt opp av «private equity» øker dødeligheten blant Medicare-pasienter med ti prosent, mens prisen på behandlingen stiger.
Gjør det noe? Neppe for Tangen, en moralist som brenner for å komme ut av den moralske tvangstrøyen. Det er ikke så rart at «private equity»-forvaltere tar skyhøye honorarer. Det vanlige er to prosent årlig avgift på de bestyrte midlene, pluss 20 prosent av den oppnådde merverdien. De største vinnerne har vært grunnleggerne av Apollo, KKR og Carlyle.
«Private equity»-selskaper har en minimal regulering, mens børsnoterte selskaper må være transparente, følge regelverk og legge frem kvartalsvise regnskap. «Private equity»-forvaltere kan danse som de vil fordi lovverket rundt deres aktivitet er vagt og – vel – elastisk, for å si det pent.
Vil vi at Oljefondet – som skal tjene det norske folket – gjør en entré i en verden med elendig regelverk, mangel på oversikt og null samfunnsansvar?
Vil vi ha investeringer i «private equity-selskaper som er en turbomotor i forsterkelse av ulikheter i samfunnet?
Og vil vi ha mer av selskaper som opererer fra skatteparadiser og ikke betaler skatt?
Vi stoler på at Nicolai Tangen er en finansiell trollmann. Men kan vi stole på Tangen som en ansvarlig kapitalist, en Peer Gynt-aktig konvertitt som har forført skeptikerne med sine Youtube-prekener?
Det finnes en annet hake i Tangens prosjekt: hans idé om at investeringer i unoterte selskaper skal tjene inn mer for Norge. Skal de virkelig det? Phalippous studie av «private equity» i perioden 2006- 2015 viste at nettoutbyttet betalt til pensjonsfondene og andre kunder var på 1,5 dollar for hver investert dollar, hvilket betyr en årlig avkastning på 11 prosent, som er nøyaktig den avkastningen som Wall Street ga i samme periode. Klassisk finansforskning (som Fama og French, 2010, og French 2008) bekrefter Phalippous funn, og norske økonomer, som Halvor Hoddevik, har påvist at aksjeplukking i Oljefondet er tapsbringende etter kostnader og bør avvikles.
Kanskje Tangen, som Oljefondets tryllekunstner, klarer det umulige. Vi er i tvil.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.