I et innlegg i Dagens Næringsliv 23. april, hevder Kjetil Storesletten og Steinar Juel at ansettelsesprosessen av ny oljefondssjef har vært god og at valget var utmerket. Begge deler er feil – i alle fall er begrunnelsen misvisende.

«Sett utenfra, tyder alt på at Norges Banks hovedstyre har funnet rett person.», skriver de. Samtidig bygger de troverdigheten sin rundt deres egen tid i det samme styret – altså innenfra. Dermed fremstår påstanden både spekulativ og uprofesjonell, og det oppsummerer i grunnen hovedproblemet med hele innlegget.

Storesletten og Juels fartstid i Norges Banks hovedstyre blir et pinlig paradoks i denne sammenhengen, der «interessekonflikt» tross alt er et av de store stridstemaene knyttet til ansettelsen av Nicolai Tangen.

Dobbeltrollen innleggsforfatterne innehar som forsvarere av den omstridte ansettelsen forsterkes når de implisitt peker på nødvendigheten av aktiv forvaltning av fondet – en virksomhet som har møtt overveldende kritikk i forskningen.

Storesletten og Juel er naturligvis smertelig klar over det. De har sittet i Norges Bank hovedstyre der de har støtte denne virksomheten, på tross av manglende vitenskapelig belegg. Når de likevel fremstiller dette som en suksess, er det ikke bare fordi de trenger å forsvare sin tidligere vurdering, men fordi stor suksess med aktiv forvaltning er noe som kanskje kan rettferdiggjøre ansettelse av en hedgefondforvalter til å lede det som først og fremst er et indeksfond.

I sin bevisføring fremsetter Storesletten og Juel påstander som er villende, mildt sagt. De hevder at fondet er i en særklasse på grunn av sin størrelse. Det er for så vidt ikke uriktig, men det har lite eller ingenting med aktiv forvaltning å gjøre. Fondet er stort fordi det har enorme oljeinntekter, fordi børsene har hatt formidable stigninger og fordi det ligger begrensninger på uttak.

Dernest villeder de den norske offentligheten ved å hevde at fondet har overgått referanseindeksen med opptil 20 basispunkter per år. Også det er misvisende. Etter risikojustering er dette i beste fall null eller enda verre, negativ. I tillegg gir det store negative resultater når kostnadene knyttet til den aktive forvaltningen også trekkes fra.

Sannheten er at den norske offentligheten har tapt milliarder av kroner på dette.

Gjennom medieoppslag er det tydelig at Norges Banks hovedstyre i beste fall balanserer på kanten av redelighet i prosedyrer for ansettelse av offentlige embetsmenn. Når valget av ny leder i tillegg fremstår som uforståelig, vekker dette både mistanke og kan svekke tilliten til norske institusjoner på lang sikt.

Det er hevet over enhver tvil at Nicolai Tangen er en talentfull hedgefondforvalter – men jobben han nå går til er ikke bare ulik den han selv har erfaring med. Den er rake motsetningen. Disse to jobbene krever dermed vidt forskjellige ferdigheter og funderes i ulike filosofier.

Man kjøper ikke en fotballspiller som Lionel Messi for å be ham stå i mål. Riktig nok er Messi er en talentfull fotballspiller, men bare når han spiller i sin posisjon. Her mangler det en logisk begrunnelse fra Norges Bank.

Dersom Norges Bank hadde tillat styremedlemmer med kompetanse i kapitalforvaltning, ville vi ikke hatt aktiv forvaltning av fondet i dag; og heller ikke sett etter en med hedgefondkompetanse til å lede det.

Richard Priestley
Richard Priestley (Foto: Hampus Lundgren)

Nå kan det hende Messi faktisk ville gjort det godt som målvakt, men det er få klubbeiere som er villige til å ta den risikoen.

Troverdighet gjennom tredjepersoner er et yndet gode når eget navn og rykte står på spill, men Norges Banks forsvarere ødelegger her mer enn det gagner, idet dobbeltroller og feilslutninger står i veien for et godt forsvar.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.