I ordskiftet om ansettelsen av Nicolai Tangen som ny sjef for Norges Bank Investment Management (Nbim) har tilliten og omdømmet til Norges Bank trådt frem som et hensyn som forener alle parter. I lys av dette er det slående at enkelte argumenter fremstår å ikke være fremsatt i god tro.

Et eklatant eksempel fremkom i DN sist lørdag, der Halvor Hoddevik og Richard Priestley spør hvordan vi kan «vite at det ikke er for å gagne Tangen at Nbims Ferrari-short en gang i fremtiden blir til en long, på linje med Akos posisjon».

Shorting er riktignok tillatt for Nbim innen visse skranker fastsatt av hovedstyrets investeringsmandat. Men som Hoddevik og Priestley sikkert vet, har Nbim de siste ti årene rapportert at deres shorthandling enten er null eller ubetydelig. Likevel konkluderer de med at muligheten for slik interessekonflikt er reell, og Tangen derfor enten må selge sin posisjon i Ako eller ikke tiltre. Aller helst ser de at Nbims aksjeplukking skrinlegges.

Faste lesere av DN vil vite at Hoddevik og Priestley lenge har kjempet mot Nbims aktive forvaltning. Dette er imidlertid ikke et spørsmål som ligger på bordet i forbindelse med ansettelsen av Tangen. De lemper altså på fakta for å konstruere en interessekonflikt, og så ta opp et spørsmål som ikke vedkommer saken. I beste fall er det vikarierende argumentasjon. I verste fall er det hva man i filosofien kaller en performativ selvmotsigelse.

Det er kanskje et åpent spørsmål om vi kan ha tillit til Norges Bank og Nicolai Tangen og avtalen de har inngått. Til gjengjeld kan vi nok ha tillit til at enkelte andre vil gå på akkord med kjensgjerningene for å få fart på egne kjepphester.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.