Utviklingen i norsk oppdrett har på mange måter vært formidabel. Produksjonen er mangedoblet, og inntjeningen slår stadig nye rekorder. Flere miljøutfordringer har imidlertid fulgt med på lasset. Lakselus og rømming har vært et vedvarende problem, til tross for en rekke politiske tiltak.
De siste årene har oppdretterne tilpasset seg stadig strengere reguleringer og stadig tøffere lusekrav.
I 2015 prøvde myndighetene en annen tilnærming. For å trigge nytenking og mer radikale løsninger på miljøproblemene, ble de såkalte utviklingstillatelsene etablert. Dette var en ny type oppdrettstillatelse, som skulle sørge for at større innovasjonsprosjekter i næringen kunne realiseres. Prosjektene skulle bidra til å løse næringens miljø- og arealutfordringer, de måtte innebære «betydelig» innovasjon og investeringer, og de skulle komme «hele næringen til gode», het det i forskriften.
Ordningen ble møtt med stor interesse – større enn hva Fiskeridirektoratet var forberedt på. Til sammen ble det sendt inn 104 søknader fra en begeistret bransje. Offshore-installasjoner, semilukkede og lukkede anlegg, nedsenkbare installasjoner og andre teknologiløsninger. Listen over prosjektsøknader var imponerende – var dette starten på et nytt kapittel i det norske «lakseeventyret»?
Fire år senere må det fastslås at ordningen har flere problematiske sider.
Kravet om «betydelige investeringer» har nemlig ført til en prioritering av store og kostbare prosjekter. Mange innebærer flere hundretalls millioner kroner i investeringer for overhode å la seg realisere.
Havfarmen til Nordlaks har estimerte investeringskostnader på oppunder en milliard – Salmar/MariCultures offshore-anlegg ligger på nesten 1,5 milliard kroner. Til sammenligning koster et anlegg med ti åpne merder cirka 80 millioner kroner.
Fristende da, å spørre: Vil de nye, store havbruksprosjektene noensinne bli konkurransedyktige, uten subsidier?
Hele to tredjedeler av utviklingstillatelsene har gått til utvikling av utaskjærs produksjonsteknologi, som er klart dyrest, og som vil kreve store mengder fisk for å gå rundt.
Flere av disse prosjektene ville neppe blitt igangsatt om det ikke var for den saftige økonomiske gulroten som knytter seg til ordningen. Utviklingstillatelsene tildeles nemlig helt gratis (i motsetning til de fleste andre typer tillatelser), og ved innovasjonsprosjektets slutt kan de søkes omgjort til ordinære, kommersielle tillatelser, mot et vederlag på bare ti millioner kroner.
Dette er i praksis «gitt bort» – markedsprisen ligger på rundt 150 millioner kroner. Riktignok må prosjektet gjennomføres i tråd med visse kriterier, men det stilles ingen krav om at teknologien må tas i bruk videre, eller at den overhode må lykkes.
«Det kan være mye læring også i fiaskoer», forklarte en myndighetsrepresentant til oss nylig. Det er det vanskelig å være uenig i. Men bør «fiaskoer» subsidieres?
Spørsmålet er hva næringen som helhet – og samfunnet for øvrig – egentlig får igjen for ordningen. Løser de storstilte teknologiprosjektene næringens miljøproblemer?
Svaret vil selvsagt variere fra prosjekt til prosjekt. Bruk av lukkede anlegg reduserer risiko for spredning av lus og kan dermed åpenbart ha positive miljøeffekter, både for nærliggende oppdrettere og for villfisken rundt.
At smittepresset reduseres, kommer flere til gode.
Det samme er ikke nødvendigvis tilfelle for offshore havbruk, som er mer og mer «i vinden». Her handler det dypest sett om å realisere nye arealer, nye produksjonsmuligheter – og altså ny vekst. Det løser ikke miljøproblemene knyttet til eksisterende oppdrett langs kysten, som trolig vil fortsette å dominere bransjen i overskuelig fremtid.
At norske myndigheter lar seg friste til å støtte teknologiutvikling og nye «industrieventyr», er for så vidt ikke nytt. De fleste husker «månelandingen» på Mongstad, som skulle sørge for fullskala fangst og lagring av CO2. Prosjektet krasjlandet – det ble for dyrt.
Også i oppdrettsbransjen er det nå en utbredt bekymring at flere av utviklingsprosjektene som støttes, blir for kostbare til at de noensinne vil kunne driftes uten subsidier.
«Det kommer til å ligge en skraphaug igjen etter utviklingstillatelsene,» uttalte en oppdrettsdirektør til oss, i forbindelse med et forskningsprosjekt om innovasjon i norsk havbruk. Et klart signal om at politikken kanskje ikke helt treffer.
Samtidig ivrer flere i næringen nå etter en ny runde utviklingstillatelser. «Gi oss flere gulrøtter», lød mantraet på et bransjetreff om ordningen nylig. Myndighetene bør imidlertid besinne seg og vurdere om ikke andre tiltak kan være vel så godt egnet for å løse næringens miljøproblemer.
Dersom innovasjonssubsidier først og fremst resulterer i kostbare luftslott som ikke egentlig løser problemene i norske fjorder – da treffer ikke politikken som den skal.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.