Hvor mange elbiler hadde blitt solgt i Norge om de kostet 30 ganger mer enn tilsvarende dieselbiler? I oppdrettsnæringen er det dessverre slik det er. Lukket teknologi i sjø er uattraktivt å ta i bruk, selv om teknologien er klar.

Sondre Eide
Sondre Eide

Skal Norge være verdens fremste sjømatnasjon i 2030, må vi gjøre det lønnsomt å bruke den beste, lukkede teknologien. Teknologinøytralitet er et ord som blir brukt mye i akvakultursektoren i Norge. Begrepet brukes for å understreke at man må ha et regelverk som ikke favoriserer en enkelt teknologi, og ikke hindrer innovasjon.

Tanken om at alt skal være teknologinøytralt, er god. Det bør være de beste løsningene som vinner frem over tid. Problemet er at dagens regelverk for akvakultursektoren ikke er teknologinøytralt.

Dagens system gjør det umulig å ta i bruk lukket teknologi i fjordene. En åpen merd koster tre millioner i investering, mens en lukket løsning koster opp mot 100 millioner, med det samme volumet produsert fisk.

De som velger energiintensive og svært arealkrevende løsninger på land, får imidlertid konsesjonene gratis. Landbaserte anlegg krever mye energi, samtidig som det er enorme naturinngrep. Det er på høy tid at lukkede anlegg i sjø likestilles med landbaserte prosjekter, slik at vi får løst problemene med lus, rømming og avfall. Samtidig kan vi produsere mer bærekraftig sjømat til verdens voksende befolkning.

Et landbasert anlegg, som samler opp slam og beskytter mot lakselus, har i dag ingen utgifter med konsesjoner. Flere landbaserte anlegg har i dag fått tildelt skyhøy produksjonskapasitet.

Skulle vi produsert tilsvarende volum i sjø, måtte vi hatt flere titall konsesjoner på 780 tonn hver, faktisk helt opp mot 50 stykk på enkelte prosjekter. Auksjonsprisen i sjø starter på 200.000 kroner per tonn. Noen av de landbaserte konsesjonene tilsvarer konsesjoner verdt syv-åtte milliarder kroner. Dagens regelverk muliggjør enorme investeringer på landanlegg, mens det er umulig å regne hjem gode prosjekter i fjordene.

Vi trenger konsesjonsnøytralitet, slik at gode, teknologiske prosjekter i fjordene, der hvor problemene faktisk eksisterer, gis livets rett. Resultatene er tilsvarende gode som for landbaserte prosjekter.

I sjø må oppdrettere betale 200.000 kroner per tonn kapasitet, uavhengig av hvilke miljøkrav prosjektene oppfyller, og uavhengig av hvilken teknologi man benytter. Det betyr at selv om man ønsker å utvikle ny teknologi som beskytter mot lakselus, tar opp slam og er rømningssikker, må man uavhengig av miljøavtrykket betale syv-åtte milliarder i papirkostnad før man kan tenke på teknologiutvikling.

Paradokset er at om man utvikler lukkede teknologier i sjø, så vil man ha et langt lavere energiavtrykk. Det blir heller ikke et evigvarende fotavtrykk i naturen, slik landbaserte anlegg medfører. I tillegg vil Norge ivareta våre naturgitte fortrinn, slik at vi fortsatt kan vinne den globale sjømatkampen med bærekraftig produksjon.

Det å påstå at regelverket må være teknologinøytralt er en fin avledningsmanøver for dem som mener vi ikke trenger utvikling i sjø. Problemet er imidlertid at verdens landareal allerede er under press. Fremtiden kan ikke basere seg på økt matproduksjon på land, vi må ta i bruk havene våre på en bærekraftig måte.

Løsningen er å la konsesjoner som oppfyller de samme, strenge miljøkravene ha samme pris. Prosjekter som unngår å spre lakselus, tar opp slam og er rømningssikre må ha like regler, om det er på land eller i vann.

Det er dette som reelt sett vil være teknologinøytralt.

Et strengt regelverk som sørger for at prosjekter som møter miljø- og bærekraftskravene løftes frem, er det som vil drive utviklingen fremover. Den enkelte oppdretter må selv velge hvilken teknologi vedkommende vil bruke for å oppnå nødvendige resultater for miljø. Hvis de ikke møter kravene, må de betale.

Vi trenger teknologi som ikke slipper lakselus ut i miljøet, teknologi som tar opp slam til sirkulært bruk, som er rømningssikker, som gir bedret biosikkerhet, og som øker fiskevelferden. Dette bør skje på en måte som har minst mulig arealinngrep og minst mulig energibehov.

Politikerne må slutte å gjemme seg bak en falsk teknologinøytralitet. I dag subsidierer vi kraftkrevende produksjon på land, og har ingen som helst incentiv for å drive teknologiutvikling i sjø.

Det største paradokset er at oppdrettere og miljøforkjempere vet at progressiv teknologiutvikling i sjø er det Norge, verden og miljøet trenger. Nå må politikerne våkne. Teknologien er klar, og den vil løse utfordringene næringen har. Norge er i ferd med å miste sin posisjon som ledende sjømatnasjon i verden.

Prosjekt som unngår å spre lakselus, tar opp slam og er rømningssikre må ha like regler om det er på land eller i vann

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.