I sin kommentar i Dagens Næringsliv 13. november gir Terje Erikstad uttrykk for at vi sterkt overdriver når vi hevder at det kostet 133 millioner kroner for hvert liv man reddet under nedstengingen av Norge.
Det kan hende vi overdriver, og det kan hende vi underdriver.
Erikstad dokumenterer også at de økonomiske konjunkturene i de to landene har vært omtrent lik gjennom pandemien. Vi bestrider ikke disse tallene. Og konjunkturene i Sverige og Norge er trolig ganske like de man finner i andre land det er naturlig å sammenligne seg med.
Vi er naturligvis også enig i at det er sluttsummen på kassalappen som til syvende og sist bestemmer om den økonomiske politikken har vært vellykket; hvor mye man får igjen for det man har brukt, og der alle deler av regnskapet er inkludert. Men selv om denne sluttsummen ikke ble så ulik i de to landene, synes det veldokumentert at måten man brukte penger på var ganske forskjellig.
Det kan være mange veier til Rom, for det er jo ikke et én til én forhold mellom investeringer og påfølgende konjunktur. Dessuten sier jo konjunkturene «bare» noe om hvordan økonomien er rammet, ikke andre, og i dette tilfellet helsemessige effekter av tiltakene.
Vi studerte primært hvorvidt den norske Covid19-strategien reduserte dødeligheten i befolkningen sammenlignet med Sverige. Det så sånn ut i 2020, men fra høsten 2021 og til uke 43 i 2022 hadde Norge relativt flere dødsfall av Covid19.
Vi fant at Norge reddet 2025 liv i forhold til Sverige, og hvis vi inkluderte hele 2022, sank antallet liv som man reddet ytterligere.
Det gir grunn til å spørre om den norske Covid19-politikken har vært hensiktsmessig.
Hvis man deler 270 milliarder på 2025 får man 133 millioner, der estimatet på 270 milliarder kroner var hentet fra von Brasch og medarbeidere i SSB. Finansdepartementet på sin side har regnet ut at Norge brukte 231 milliarder kroner på covid-19-tiltak i 2020–21.
Vi vet ikke hvilke av disse to tallene som er best å bruke, og vi beklager at vi i vårt innlegg i Aftenposten lørdag 11. november, der vi forsøkte å forsvare tallbruken, formulerte oss slik at man kunne få inntrykk av at vi kritiserer SSB sine rapporter om effektene av Covid19-pandemien på økonomien. Det har vi ingen grunn til å gjøre.
Både SSB og Finansdepartementet sine tall dekker to tredjedeler av tidsrommet vi studerte. Ser man på hele denne perioden virker det derfor rimelig å hevde at utgiftene i hvert fall ikke har vært mindre enn dette.
Det virker også rimelig å hevde at Norge brukte betydelig mer penger på covid-19-tiltak enn det Sverige gjorde, med tanke på at Norge innførte mange flere, og mye mer inngripende nedstengingstiltak enn Sverige. Disse tiltakene kan umulig ha vært gratis.
Dessuten, Norge brukte penger på bok, mens svenskene innrettet ordningene som lån.
Når man skal evaluere helsepolitiske tiltak er det helt normalt å se på hvor mye tiltaket har kostet i rene penger, i dette tilfellet nedstengingen, og sammenligne dette med de helsemessige gevinster man har oppnådd, uten nødvendigvis å trekke inn effekten dette har hatt på samfunnsøkonomien totalt sett.
Det er mulig en slik tilnærming er lite hensiktsmessig i forbindelse med pandemien, men at man tross alt har klart å opprettholde økonomien så bra på tross av hvor mye det har kostet i friske penger, kan ses som et argument for at tiltakene har vært verdt prisen. Men de ekstra tiltakene i Norge har likevel ikke vært gratis.
Erikstad mener vi burde sett på verdien av at liv reddes. Det er et godt poeng og helt i samsvar med hvordan medisinske intervensjoner normalt evalueres. Men dette er det litt vanskelig å sette tall på siden dette var veldig gamle mennesker, som hadde mange helseplager, og dermed mulig redusert livskvalitet, og som belaster helsevesenet med store utgifter i de ekstra årene de fikk.
Tallene må også ses i sammenheng med hva tiltakene har kostet og hvilke ulemper de har påført individer. De langsiktige økonomiske tapene tiltakene har innebåret for den drøyt halve millionen elever i videregående skole og studenter som fikk sin utdannelse forsinket må beregnes. Rundt 670.000 offentlige ansatte satt på hjemmekontor i lange perioder i 2020-21, var i karantene eller måtte passe barn når skole og barnehager var stengt.
Hvordan hjemmekontor påvirket produktiviteten, bør også inkluderes.
Det er synd om en diskusjon av de strenge smitteverntiltakene i Norge overdøves av en diskusjon bare om økonomi, men selvfølgelig bør man også se på dette.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.