Dagens Næringsliv har både 22. november og 23. november gitt uttrykk for at valget av Ingvild Almås fremfor Hilde Bjørnland som medlem av Norges Banks nye pengepolitiske komité er ubegripelig. Det forstår jeg godt. Det var min første tanke også. Begge to er glitrende forskere, men ingen er i tvil om at Bjørnland er en flinkere makroøkonom. Etter litt ettertanke tror jeg imidlertid at Almås kan tilføre pengepolitikken et perspektiv som Norges Bank sårt mangler.
De aller fleste som er interessert i pengepolitikk, finansmarkeder og stabiliseringspolitikk har ikke brukt mye tid på å studere ulikhet. Og forskerne som er opptatt av ulikhet, ser på arbeidsmarkeder, skatt og sosiale forhold. De er lite interessert i interaksjonen mellom sentralbanker og finansinstitusjoner i et makroøkonomisk stabiliseringsperspektiv. Spør ikke meg hvorfor. Det bare er slik, og jeg kjenner ingen unntak.
Det er etter hvert grundig dokumentert at renteendringer har store konsekvenser for formuesulikhet. Rentereduksjoner gjør de rike rikere via prisoppgang på eiendeler og har bidratt betydelig til den økningen i ulikhet vi har sett i verden i snart 40 år. Jeg har lett med lykt og lupe i Norges Banks publikasjoner etter forståelse av dette aspektet ved pengepolitikken. Så vidt jeg kan se begrenser Norges Bank seg til å anerkjenne fenomenet uten å egentlig ta konsekvensen (men jeg kan ta feil).
Almås kan inspirere Norges Bank til å lete etter mer fordelingsnøytrale virkemidler, og som den skarpe forskeren hun er, kan hun hjelpe Norges Bank med å utvikle bedre virkemidler.
Det er sikkert det finansministeren ønsker også.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.