Teknologigigantenes hjemmealenefest har monopolisert markeder og effektivt tatt styring over mange samfunn. Syv av verdens ti største selskaper er globale teknologikonserner, og de vokser raskere enn alle andre. De største teknologiselskapene kontrollerer nå økonomiske verdier som er langt større enn økonomien i en lang rekke rike land. Og vi jobber alle allerede for dem.
Vi er på vei mot et samfunn der vi alle er leilendinger i et digitalt føydalsamfunn.
Den digitale revolusjonen påvirker alle sider ved hverdagen vår, og samfunnet vi lever i. Likevel er politikken nesten fri for debatt og grep for å regulere makten, konkurransen, personvernet og sikkerheten. Og få stiller spørsmålet om hvordan fellesskapet skal få nytte av den teknologiske utviklingen.
Teknologiselskapenes makt ved inngangen til 2020-tallet er ikke ulik de internasjonale oljeselskapenes dominans på 1960-tallet. Nå, som da, insisterer monopolistene på at det er noe uunngåelig over utviklingen. At det er teknologien i seg selv som leder til maktkonsentrasjonen, at alternativet til deres innflytelse er å gå tilbake til en tid med faksmaskiner og svarthvittfjernsyn.
Det er også slående likhet forholdet til oljen som ressurs på 1960-tallet – nemlig bekymringsfriheten den politiske høyresiden har for utviklingen. For dem som tror på markedskreftene, er det – da som nå – lite å utsette på at stadig mer makt samles i hendene på amerikanske og kinesiske teknologikonsern.
I Høyres forslag til partiprogram er det rikelig med store ord om digitaliseringen, men ikke et eneste avsnitt tilgodeser utfordringene maktkonsentrasjonen hos internasjonale teknologiselskaper skaper. Spørsmålet om digitalisering av Norge reduseres til hvordan staten best kan legge til rette for at internasjonale selskaper kan benytte seg av norske offentlige data – som en råvare.
Vi kunne bygget et norsk industrieventyr med statlig infrastruktur og blandingsøkonomi som satte Norge på verdenskartet, ved å både utvikle norsk dataindustri og tiltrekke oss global digital kompetanse. Men Høyres program er blottet for løsninger.
Arbeiderpartiet vil la staten ta grep og bygge opp en digital teknologinasjon slik vi gjorde Norge til en oljenasjon på 1970-tallet. På samme måte skal vi sikre demokratisk styring av verdiene og teknologien som i stadig sterkere grad påvirker alle deler av livene våre.
I 1971 sendte industriminister Jens Evensen den første store oljemeldingen til Stortinget. Der skrev Arbeiderparti-representanten Rolf Hellem fra Narvik «de ti oljebud», som ga grunnlag for norsk demokratisk styring over det industrieventyret oljen ble for Norge. Vi må se til hvordan vi klarte å regulere slik at det ga oss jobber, inntekter, innovasjon og nye næringer, med rettferdig fordeling og velferd for alle. Et organisert arbeidsliv som sikret sysselsetting og små forskjeller.
Dette har vært kjernen i den norske modellen, og det må også være kjernen i den norske digitaliseringsmodellen. Vi må skape og dele.
Forslaget til nytt partiprogram for Arbeiderpartiet legger opp til en strategisk næringspolitikk. Vi skal bygge opp en egen dataleverandørindustri som kan gi de globale teknologigigantene konkurranse på områder som er viktige for oss. Vi skal ha en moderne fordelingspolitikk for å motvirke nye klasseskiller når flere jobber automatiseres bort, og kompetansekravene øker.
Prinsippene høyresiden legger til grunn for digitaliseringen, er skremmende like de høyresiden ønsket for oljen: Statens rolle bør være å gi private konserner tilgang til råvarer og ressurser, og så holde seg unna. I møtet med de store og mektige oljeselskapene, var det uklokt, og i møtet med de største og mektigste private foretakene verden noen gang har sett, er det en innstilling som både er naiv, og farlig.
Høyre vil overlate oss alle mer til oss selv og de internasjonale teknologiselskapene, i stedet for å ta felles ansvar. Det vil lede oss til leilendingslivet i det digitale føydalsamfunn.
Politikken hverken kan eller bør styre «teknologien». Samfunnet er tjent med at ideer og initiativer får vokse fritt frem. Vi må erkjenne at digitaliseringen også stiller oss overfor helt nye styringsutfordringer og derfor utvikle en helhetlig politikk for å sikre at teknologien skaper nok jobber, forbedrer velferd og åpner for mer – ikke mindre – demokrati.
Vi skal ikke styre teknologiutviklingen, men vi må sette klare grenser for teknologiselskapenes makt, sikre sunn konkurranse fremfor monopoler og få til en rettferdig skattlegging på like vilkår som for andre industrier. Vi må aktivt bygge alternativer til teknologiselskapenes dominans slik at ikke statens rolle undergraves.
Arbeiderpartiet vil derfor i neste stortingsperiode fremme forslag for å ta mer styring over samfunnsutviklingen i digitaliseringens tid.
Markedet er en god tjener, men ingen god herre. Den største forskjellen i vår tid står mellom de som tror på demokratisk styring, og de som overlater resten til markedet og håper på det beste.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.