Regjeringen Støre vil bruke næringspolitikken aktivt for å nå klimamålene. En kritikk har vært at det vil føre til at bedrifter bruker mye krefter på å skaffe seg lukrative fordeler gjennom politiske vedtak, fremfor å produsere varer og tjenester.

Det er dette økonomer kaller «rent-seeking», eller «tilkaringsvirksomhet» på norsk. Det høres ikke bra ut. Det er det heller ikke. Det betyr at bedrifter ser at det er mer penger å tjene på å drive lobbyisme og skaffe seg politisk innflytelse, enn det er å konkurrere i markedet. Det er feil bruk av bedriftenes ressurser, og det skaper ingen verdi for samfunnet.

Hilde Wisløff Nagell
Hilde Wisløff Nagell

Det er all grunn til å ta denne bekymring alvorlig. Men om en mer aktiv næringspolitikk gir mer tilkaring, avhenger av hvordan tiltakene innrettes.

Faren for tilkaring er størst når næringsstøtten gis som direkte tilskudd. Et storstilt klimafond for det grønne skiftet, slik Manifest og den britisk-italienske økonomen Mariana Mazzucato har tatt til orde for, er derfor en dårlig idé.

Det er heller ikke sikkert at det er statlige penger næringslivet trenger aller mest nå. Ifølge Kapitaltilgangsutvalget er det ikke en generell mangel på kapital i Norge. Mange bedrifter er godt i gang med omstillingen, men etterlyser tydelig politisk retning og klare rammebetingelser.

Den direkte klimastøtte til næringslivet bør antagelig holdes nede. Andre virkemidler er lurere – som differansekontrakter. For mange næringer er problemet at den grønne teknologien finnes, men at den nesten alltid er dyrere.

For eksempel er grønn, lav-karbon hydrogen dyrt. Med en differansekontrakt kan en produsent av hydrogen selge til markedspris, men få dekket differansen opp til en fastsatt garantipris. Kontrakten kan også utformes slik at dersom markedsprisen blir høyere en garantiprisen, må produsenten betale differansen tilbake til staten.

Slike kontrakter gir en forutsigbar pris og avlaster næringslivet for risiko. Private investeringer utløses med relativt liten statlig støtte.

Regjeringens aktive næringspolitikk setter noen overordnede mål, eller «missions». Staten bidrar til å skape markeder og nye leverandørkjeder som gir mer klimavennlige løsninger. Det er smart.

To slike mål er satt i Langtidsplanen for forskning, ett av dem er bærekraftig fôr. Og i utkastet til statsbudsjett er havvind og maritim sektor valgt som samfunnsoppdrag. Det kan gi økt risiko for tilkaring, fordi det kan være fristende for bedrifter å påvirke hvilke samfunnsoppdrag som velges.

Men når samfunnsoppdragene skal realiseres, gjelder vanlige konkurransevilkår. Det finnes flere eksempler på konkurransebaserte virkemidler der myndighetene kan presse frem klimatiltak og lavere utslipp uten å tildele penger til enkeltaktører.

For eksempel kan det konkurreres om hvem som leverer best på naturpositive utbygginger eller på lavest mulig utslipp gjennom hele verdikjeden.

Mange av virkemidlene i regjeringens aktive næringspolitikk utløser ikke direkte støtte, men handler for eksempel om at det offentlige stiller krav til klima og bærekraft i sine anbud, eller bruker det statlige eierskapet mer aktivt.

Slik har for eksempel Oslo kommune klart å få utslippsfrie byggeplasser. Det er dessuten mulig uten å komme i konflikt med EØS-regelverkets krav om like markedsvilkår.

I regjeringens eierskapsmelding stilles det nye og strengere klimakrav til alle statlige selskaper. Null tilkaring der.

Forutsigbare rammebetingelser og like konkurransevilkår vil redusere behovet for tilkaringsvirksomhet betydelig. Noe av det viktigste regjeringen gjør fremover vil derfor være å skape denne forutsigbarheten. Innføringen av et klimaregnskap – «grønn bok» – som skal følge statsbudsjettet, bidrar til det ved å gi en samlet plan.

Tradisjonelt har kritikken av tilkaringsvirksomhet kommet fra frimarkedsøkonomer. Deres svar på problemet er at flest mulig oppgaver bør overlates til det frie markedet. Men skal vi skape nye markeder for klimavennlige løsninger og nye, grønne jobber, krever det en aktiv næringspolitikk også.

Reglene om offentlige anskaffelser, Konkurransetilsynet, utredningsinstruksen, og lovbestemmelser om meroffentlighet er blant tiltakene som skal redusere mulighetene for tilkaringsvirksomhet.

Vi skal ikke være naive. Politikere må være på vakt for tilkaring. Men det er ikke gitt at en aktiv næringspolitikk bidrar til å gjøre problemet større.

Det er heller ikke sikkert at det er statlige penger næringslivet trenger aller mest nå

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.