I DN 24. oktober skriver Torfinn Harding og Magne Mogstad at aktiv næringspolitikk er sløsing. Det er bra at vi kan diskutere rammebetingelser for norsk næringsliv, hva som er statens rolle i næringspolitikken og hvordan vi kan legge til rette for en lønnsom, grønn omstilling av samfunnet.

Jeg tror at Harding og Mogstad har misforstått hva som er regjeringens næringspolitikk.

Jan Christian Vestre
Jan Christian Vestre (Foto: Mikaela Berg)

La meg derfor begynne med det grunnleggende: Vårt mål er størst mulig samlet verdiskaping i norsk økonomi. Det innebærer at all næringsvirksomhet må være sosialt, miljømessig og økonomisk bærekraftig og ikke gå ut over jordens tåleevne. Vi skal mobilisere mest mulig privat kapital til lønnsomme investeringer. Staten kan bidra med risikoavlastning, for eksempel for å utvikle banebrytende ny teknologi.

I motsetning til mange land som nå innfører mer og mer subsidier, har Norge vært tydelig på at myndighetene først og fremst vil tilby markedsmessige låne-, garanti- og egenkapitalordninger.

Bedrifter skal for øvrig drives for egen regning og risiko.

Klimautfordringen er enorm og global. Vi skal gå fra å være en fossil, lineær, naturødeleggende økonomi, til å bli en fornybar, sirkulær og naturpositiv økonomi. Samtidig skal vi bidra til å holde forskjellene nede, beholde tillitssamfunnet og sikre at det finnes lønnsomme, attraktive jobber også i fremtiden. Det innebærer at vi må jobbe sammen.

Når regjeringen for eksempel bidrar til å sette fart på havvindutbyggingen, er det for å sikre nok fornybar energi til skiftet vi skal gjennomføre. Dette er aktiv næringspolitikk.

Det er varierende lønnsomhet i havvind i dag, men ved å støtte teknologiutvikling, kan staten ta ned risikoen for selskapene. Dette kan bidra til at vi i fremtiden får en helt ny, lønnsom kilde til ren kraft. Alternativet ville være at ellers gode prosjekter ikke blir realisert, fordi ingen private investorer vil ta risikoen alene.

Et annet eksempel er regjeringens grønne industriløft. Regjeringen ønsker å bidra til å utvikle en lønnsom verdikjede for produksjon, transport og bruk av hydrogen, som vil være avgjørende for å innføre nullutslippsløsninger i global skipsfart og for å kutte utslipp i de mest krevende tungindustriene.

Her oppstår «høna eller egget»-problemet: Produsenter av hydrogen vegrer seg for å gjøre store investeringer før de er sikre på kjøperne. Kjøperne vegrer seg for å ta teknologiskrittet før de vet at de har tilgang til energibæreren.

Staten kan være med på å redusere noe av denne risikoen og til å utvikle teknologien videre. Dette er også aktiv næringspolitikk.

Et tredje eksempel er batteriproduksjon. EU anslår at etterspørselen etter batterier vil tyvedoble seg frem mot 2030. Det kreves enorme mengder batterier når hele verden skal elektrifiseres. Norge har gode forutsetninger for batteriproduksjon. Vi har ren og rimelig, fornybar energi, og skal bygge ut enda mer, vi har høykvalifiserte prosessoperatører, tilgang på arealer og gode handelsavtaler. Vi er et foregangsland innenfor elektrifisering av transportsektoren.

Og vi har sannsynligvis Europas største forekomster av sjeldne jordarter og mineraler, som også inngår i batteriene.

Derfor har regjeringen lagt frem en batteristrategi for å synliggjøre overfor norske og utenlandske investorer hva Norge har å by på. De siste to årene er det mobilisert over 18 milliarder private kroner i norsk batterinæring. Til sammenligning har staten i samme periode bidratt med i overkant av én milliard i tilskudd til forsknings- og innovasjonsprosjekter. Virkemiddelapparatet legger opp til betydelig konkurranse om tildeling av midler.

Dette er med andre ord en næring drevet frem av private investeringer, ikke statlige. Dette er også aktiv næringspolitikk.

Så til poenget om særinteresser: For meg ser det ut til at dere mener at batteriindustriens bidrag til en vekstkraftig og bærekraftig økonomi i Norge er utelukket, så lenge batteriindustrien driver lobbyvirksomhet. Det er neppe oppsiktsvekkende eller unikt at næringer som påvirkes av politiske rammebetingelser ønsker å påvirke politiske beslutninger.

Det er heller ingen hemmelighet at politikere snakker med de som har skoene på. Om, og i hvilken grad ulike interessegrupper får gjennomslag, vil variere fra sak til sak.

Jeg tror vi er veldig enige i at særinteresser kan komme i veien for fellesskapets interesser. Derfor har jeg lenge vært tilbakeholden med å imøtekomme kravet om mer strømstøtte til bedriftene, for å nevne ett eksempel. Svaret har heller vært markedsbaserte fastpriskontrakter.

Harding og Mogstad påpeker at industriens behov for arbeidskraft er et argument mot etablering av batteriindustrien. Dette argumentet har noe for seg, men er også litt defensivt. Ja, industrien mangler folk. Men det kan også gi bedrifter ekstra motivasjon til å tilby trygge og solide jobber, og batteriindustrien vil neppe støvsuge arbeidsmarkedet fra det ene kvartalet til det andre.

Ny batteriindustri i Norge kan gi andre positive ringvirkninger for samfunnet, som utvikling av ny teknologi, bidra til grønne løsninger i andre næringer og redusere vår avhengighet av innsatsfaktorer og ferdigvarer fra land som kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for Norge og Europa.

Jeg er stolt over at det aldri har vært investert mer i norsk næringsliv enn nå. Det må bety at både norske og utenlandske kapitalmiljøer ser at det er lønnsomt å skape arbeidsplasser i Norge. Regjeringen går ikke inn i enkeltprosjekter, men vi legger forholdene til rette for hele næringslivet, også der vi som nasjon har spesielt gode forutsetninger for å lykkes.

En aktiv næringspolitikk er en politisk prioritering. Alternativet ville være å lene seg helt tilbake og håpe at omstillingen skjer helt av seg selv.

Verden er langt unna å nå klimamålene. Derfor må vi ta i bruk alle effektive verktøy som kan bidra til en lønnsom og rettferdig omstilling.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.

Les Harding og Mogstads kronikk her: Aktiv næringspolitikk er sløsing