Vekst og arbeidsplasser er noe av det politikere oftest måles på. Det er også et område politikken har lite direkte kontroll over. Det er bedriftene som skal finne de gode ideene, skape verdiene og arbeidsplassene. Ikke staten.

Det betyr selvsagt ikke at politikken ikke trengs. Politikerne må skape markedet med infrastruktur, reguleringer, kunnskap gode rammebetingelser. Uten politikk, ingen markedsplass. Forholdet mellom stat og marked skaper også debatt, fordi det er fullt av uløste problemer.

Sigrun Gjerløw Aasland
Sigrun Gjerløw Aasland

De siste årene har det blitt særlig tydelig at politikken er utilstrekkelig i møte med klimakrisen. Med den siste rapporten fra IEA, som slår bena under argumenter for utvinning av nye oljefelt, er enda litt flere bekymret for sine arbeidsplasser.

I noen grad vil markedet kunne omstille seg selv, for eksempel som følge av høyere avgifter på forurensende teknologi. Prisene på olje vil falle i takt med kostnadene ved ren energi. Men det går for sakte. Mye av teknologien vi trenger finnes, men er dyrere og mindre utbredt enn sine fossile alternativ. Innelåsing i etablerte forretningsmodeller, politisk risiko, og mangel på felles global retning, gjør det vanskeligere å legge om til nye og dyrere teknologier og stole på at markedet vil svare fort nok.

Det er en utfordring at stadig sterkere stemmer, for eksempel i NHO, vet å overbevise svake mindretallsregjeringer om stadig nye støtteordninger

En av dem som har bidratt med viktig tankegods til hvordan relasjonen mellom stat og marked kan bli bedre, er økonomen Mariana Mazzucato. I boken «En ny økonomi» tar hun til orde for en stat som i større grad setter mål, er en god bestiller, og tar risiko når det er gode samfunnsmessige grunner til å gjøre det. Det er tankegods som har fått fotfeste i både europeisk og amerikansk nærings- og klimapolitikk.

Motstemmene i Norge er mange. Økonomer som Gisle James Natvik og Ola Kvaløy vil begrense statens rolle til skatter og avgifter, og er bekymret for at politikere skal tukle med et marked de ikke forstår. Politiske stemmer som Kristin Clemet og Mats Kirkebirkeland advarer mot detaljstyring og «rent seeking», der næringslivsledere enten blir overstyrt av ivrige politikere eller får snakke seg til subsidier de ikke burde fått.

Det er viktige bekymringer. Men kritikerne ser ut til å mangle forståelse av dagens næringspolitiske virkelighet.

Det er en utfordring både for næringspolitikken og statens finanser at stadig sterkere stemmer, for eksempel i NHO, vet å overbevise svake mindretallsregjeringer om stadig nye støtteordninger. Det er, slik Einar Lie har påpekt, krevende å motstå «den rike flommen av krav om støtte til virksomhet som visstnok skal gi oss grønne, produktive ben å stå på etter oljen»

For næringspolitikken er ikke nøytral, den er bare spredt på veldig mange gode ideer som er akkumulert over tid. I de elleve milliardene vi hvert år bruker på næringspolitiske virkemidler ligger støtte til reiseliv, bioøkonomi og kreative næringer, for å nevne noe. I tillegg kommer flere milliarder i risikolån. For ikke å snakke om det siste årets krisepakker, også i milliardklassen.

Politikk og interesser er som vann, de trenger seg inn i kriker og kroker overalt. Derfor fikk oljenæringen en svært sjenerøs krisepakke i fjor sommer. Derfor lot Ballangen kommune seg forføre av investorer og gründere som etterlot dem med millionutgifter og skuffelse. For ikke å snakke om da regjeringen i 2007 og 2009 ble lurt trill rundt av Kjell Inge Røkke.

Alt du trenger, er det magiske kodeordet: arbeidsplasser. Si at arbeidsplasser vil gå tapt, og du får det du vil. Si at arbeidsplasser vil skapes, og du får tomten og skatterabatten du trenger.

Passordet virker både til høyre og venstre i politikken. Det grønne skiftet kan også bli et slikt kodeord.

Problemet med næringspolitikk som ikke har retning, er at den blir vilkårlig. Da blir den også lett å manipulere. Mazzucatos forslag tilbyr litt mindre vilkårlighet, litt mer forutsigbarhet, og en stat som stiller krav tilbake.

Vi vet ikke hvilken teknologi og hvilken bedrift som skal levere morgendagens varer og tjenester. Det kan staten hverken vite eller bestemme. Men vi vet med sikkerhet at vi må transportere varer uten fossilt drivstoff. Vi trenger vaksiner og legemidler. Vi vet også helt sikkert at vi må spise, og at mer av det vi spiser, bør komme fra havet.

Spørsmålet er ikke om staten skal drive aktiv næringspolitikk. Det gjør den allerede. Spørsmålet er om fellesskapets penger skal brukes på å løse de virkelig store oppgavene. Eller bare bytte kodeord.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.