Under overskriften «På tide å skrote handlingsregelen» skriver Hilde C. Bjørnland i DN 26. mai at norske politikere nå trenger nye styringsparametre, slik at vi kan få bedre prioriteringer i norsk politikk.

For meg er det også høyst uklart hvordan argumentene hennes støtter opp under konklusjonen om å forkaste regelen.

Knut Moum
Knut Moum (Foto: Pressebilde)

Bjørnland trekker frem en rekke forhold for å underbygge at handlingsregelen nå er moden for skraphaugen:

  • «Økt bruk av oljepenger i nedgangstider er ikke blitt fulgt av kutt i oppgangene og har dermed fått en varig effekt.»

Her ser Bjørnland ut til å glemme at handlingsregelen faktisk var et verktøy for gradvis å øke bruken av oljeinntekter over budsjettet, i takt med utviklingen i forventet avkastning av fondet. Sett i bakspeilet er det bare i handlingsregelens fire første år og så vidt i 2009, samt under pandemien, at overføringen til budsjettet ikke har ligget under forventet realavkastning av fondet. Dette gjelder uavhengig av om en måler uttaket ved hjelp av det såkalte strukturelle, oljekorrigerte underskuddet, eller om en ser på den faktiske overføringen.

  • «Offentlige utgifter har økt sterkt og utgjorde i 2019 rundt 60 prosent av verdiskapingen i fastlandsøkonomien.»

Bjørnland sammenligner oss med Sverige, der utgifter målt som andel av brutto nasjonalprodukt (bnp) ifølge OECD «bare» var 47,4 prosent i 2019. I 2019 utgjorde forventet realavkastning av fondet 247 milliarder kroner. Utgifter tilsvarende dette beløpet kunne altså finansieres uavhengig av størrelsen på skatter og avgifter fra fastlandsøkonomien. Trekker vi 247 milliarder fra utgiftene, blir andelen 51 prosent, ikke nærmere 60 prosent. Det er fortsatt høyere enn i Sverige, men forskjellen er noe mindre dramatisk enn i Bjørnlands fremstilling.

  • «Andelen sysselsatte i offentlig sektor i Norge ligger på topp i OECD.»

I 2019 arbeidet vel 30 prosent av alle sysselsatte i Norge i offentlig forvaltning, mot 28,5 prosent i Sverige (annenplass i OECD) og 27,5 prosent i Danmark (tredjeplass). Andelen på 30 prosent i Norge har imidlertid vært ganske stabil siden tidlig på 1990-tallet, og den lå ikke høyere i 2019 enn da handlingsregelen ble vedtatt i 2001.

  • «Velferden koster nesten 300.000 kroner per innbygger hos oss, mot litt over 100.000 kroner på den andre siden av grensen.»

Med fem millioner innbyggere i Norge og ti millioner innbyggere i Sverige, betyr Bjørnlands tall at vi bruker 1500 milliarder kroner på velferdsordninger, mens svenskene bare bruker 1000 milliarder kroner. Offentlige utgifter utgjør rundt regnet 1800 milliarder kroner i Norge og 2400 milliarder kroner i Sverige. Det må da bety at svenskene bruker nærmere 1400 milliarder kroner på andre poster enn velferd, mens vi her i Norge bare bruker rundt 300 milliarder.

Hvis dette skulle være riktig syns jeg det kunne fortjent en nærmere diskusjon.

Handlingsregelen er imidlertid også en regel for balanse i budsjettet (også målt mot verdiskapingen), dersom en regner forventet realavkastning fra fondet som inntekt. Så langt har Norge greid å komme tilbake til handlingsregelens bane for uttak fra fondet etter konjunkturtilbakeslag. Det betyr ikke at vi ikke kan ha nytte av hjelpebestemmelser. Å formulere slike innebærer imidlertid ikke å skrote handlingsregelen, men å supplere den.

Mitt syn er at regelen er et godt utgangspunkt også for fremtiden.

Jeg er enig med dem som mener at uttaket fra fondet nå raskt må bringes ned til forventet fondsavkastning, i tråd med handlingsregelens krav.

Jeg er enig med dem som mener at uttaket fra fondet nå raskt må bringes ned til forventet fondsavkastning

Som omtalt i en rekke budsjetter og perspektivmeldinger må utfordringene ved en aldrende befolkning og andre omstillinger håndteres innenfor rammene av et balansert budsjett. Der hører avkastningen av fondet med som en inntektspost. Det virker som Bjørnland vil legge til grunn at denne inntektsposten heretter ikke vil vokse, eventuelt vokse i takt med bnp, siden hun ønsker å holde underskuddet stabilt over konjunkturene. Men avkastningen kan også komme til å gå ned, så usikkerheten i denne budsjettposten krever mer omtanke enn som så.

Bedre forståelse av hvordan usikkerheten i fondsavkastningen kan håndteres fremover, vil være til hjelp i utøvelsen av finanspolitikken. Her tror jeg norske makroøkonomer har mer å bidra med enn et mantrapreget skrotningsforslag.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.