Tillat meg å bruke meg selv som eksempel på bli politisk hjemløs. Språklig, geografisk og politisk har jeg blitt drevet ut av et parti jeg har stemt på i mer enn 35 år.

Arbeiderpartiet har vært mitt parti, ikke rungende og varmt, men som et slags trygt alternativ til andre partier som har ligget i nærheten. En klassisk lilla-velger som har levd lykkelig mellom sosialdemokratisk trygghet og kollektivitet og liberal konservatisme med fascinasjon for frihet og individsympati. I et parti som tidligere trodde at det finnes bra folk i næringslivet, og at private firmaer kan bidra til å bygge gode samfunn.

Kjell Terje Ringdal
Kjell Terje Ringdal (Foto: Studio Vest)

Min gamle bakgrunn er fra helse- og sosialsektoren med forebygging, og barnevern – og etter hvert fra journalistikk/media, akademia, retorikkanalyser og språkkurs.

Jeg underviser nå unge mennesker i språk, retorikk og kommunikasjon. Jeg bor i en tomannsvilla på Nordstrand i Oslo – og eier altså et aksjeselskap. Her begynner det å skje ting: akademiker i Oslo, bosatt i villa, som driver egen business. Språk-triggerne her er: «Oslo», «villaeier» og «aksjeselskap».

Dette er utløsermekanismer som utløser politisk uvilje mot meg, mitt profesjonelle liv, og som familiefar bosatt i en villa i hovedstaden. På «fasjonable Nordstrand», som man sier i utvalgte medier.

Oversatt til den nye politiske virkeligheten er jeg nå omformet til en caffe-lattedrikkende profittjeger fra Oslo-overklassen. Jeg bor i Norges dyreste by, og vi har en familieinntekt tilsvarende fire sykepleiere. Altså ok, men ganske så langt unna behovet for å flytte til Sveits.

I den nye retoriske liturgien er dette det samme som å innrømme en slags skyld – og man må tåle at den nye regjeringen kan herje med den overbetalte Oslo-eliten med påstanden om at vi må tåle å betale mer inntektsskatt, høyere arbeidsgiveravgift, eiendomsskatt og generelt bli skulte til som potensielle profitører. Altså en som ikke bidrar til det forjettede fellesskapet, som ei heller deltar i Den Store Dugnaden.

Å skrive disse ordene vil utløse politiske reflekser à la «han har ikke noe å klage på, han bor i stor villa, han bør skamme seg fordi det er andre som har det verre, han burde, ærlig talt, tenke på alle de som bor trangt, eller har det vondt». (Er det noe min bakgrunn har lært meg; ikke glem at mange har det vanskelig. Jeg har sett det).

Regjeringens ny-språk er så demotiverende, så gjerrig, så lite entusiastisk for alle som våger seg ut i det «frie» livet. Den er skulende, skeptisk og fremstår som den bitre, enslige onkelen som spytter og skvetter negativitet rundt seg. Det kler et ansvarlig og langsiktig parti dårlig.

All pedagogikk lærer oss at det er viktig å motivere sine omgivelser, se dem, stimulere til de riktige handlinger, applaudere f eks initiativ. Dagens språk er enten stakkarsliggjøring av de med lave inntekter eller demonisering av de med høye inntekter for oss som tjener over 750.000 kroner. Ingen vyer om retning, og det samfunnet vi vil skape der fremme.

Hva tenker egentlig den sobre partileder Støre når han legger seg om kvelden? En mann som har vært opptatt av dialog, en som er født og oppvokst i Oslo, på den beleste vestkanten, et skikkelig menneske. Frykter han at han er blitt lurt til å tøffe seg? Har han fått et manus der ordene kleber seg i munnen hans?

Det gjør noe med folk som jobber i privat helseomsorg, som passer på barn i private barnehager, som driver egne selskaper, som jobber med innovasjon, osv. når de blir beskrevet som profitører, baroner og overklasse med sugerør som eneste motivasjon for å gå på jobb. Når det å bo i hus er en indikator på at man bør skattlegges fordi de fortjener det – og fordi de sikkert har råd. Når det å bo i storbyer er et indisium på den nye skyld og skam.

Man må jo anta at det ligger en slags politisk lønnsomhetsberegning bak dette, at strategien vil være politisk lønnsom. Et anekdotisk eksempel er at de mistet meg.

Jeg ble hjemløs – og har måttet søke husly i Høyre. Og jeg er statistisk ikke alene.

Arbeiderpartiet har mistet grepet – og titusener av mine tidligere venner i partiet er borte. Tydeligvis mange har funnet en slags politisk varme i Høyre.

I Danmark vant Sosialdemokratene i 2019 frem med «Nå er det Arnes tur», altså en inspirasjonskilde til vår egen «vanlige folks tur». Den danske strategien gikk på grunn etter to år. Det påfølgende kommunevalget endte med katastrofe. Noe som etter hvert har ført til at «Arne» ikke fikk så stor oppmerksomhet. Nå har nylig Mette Fredriksen etablert en regjering sammen med det danske Høyre. Jeg bare nevner det.

Arbeiderpartiets anstrengte venstreside-populisme har ført til et språk og handlinger som enten henviser Arbeiderpartiet til en politisk skammekrok, der man tvinges til å fortsette med å produsere slagordmessige populistisk språk, eller gjøre noe nytt.

Dette nye kan være å finne tilbake til en politikk og et språk som viser respekt for velgerne i midten; de med litt utdannelse, passe gode inntekter og som synes det er fint å bo i større byer.

Jeg tror jeg lengter hjem. Men noen må skru på varmen.

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.