Torsdag truet en norsk diplomat med å politianmelde meg etter jeg hadde oppfordret en delegasjon fra Teheran om å skifte regime. Den mannsterke delegasjonen var på omvisning i Frognerparken hvor jeg møtte dem som en del av Miljøpartiet De Grønnes samtaleaksjon i forkant av høstens kommune- og fylkestingsvalg.
Mediedekning av hendelsen har i stor grad fokuserte på den lite diplomatiske slengbemerkningen fra den ene UD-diplomaten: « – Uansett vil jeg aldri stemme på møkkapartiet ditt!». Utsagnet er i og for seg ubetydelig, selv om det kan vitne om dårlig dømmekraft og lite gjennomtenkt uttrykksform.
Diplomaten ringte sågar samme kveld og unnskyldte ordbruken i omtalen av partiet jeg tilhører, og i etterkant har Utenriksdepartementet beklaget hendelsen med « … Dette er en uheldig enkelthendelse. Å beskytte og fremme ytringsfriheten er en viktig del av vårt arbeid både hjemme og ute.»
Antar vi at delegasjonen var fra iranske myndigheter, er UDs oppførsel langt mer alvorlig enn som så. Her skal det skytes inn at UD ikke har bekreftet at delegasjonen representerte regimet i Teheran og kan ha vært representanter for opposisjonen, hvis identitet godt forståelig måtte holdes skjult.
Det spontane og følelsesladede utsagnet fra UDs diplomat vitner allikevel om et mye mer alvorlig fenomen: Formålet var ikke bare å forhindre, men å slå hardt ned på, enhver dialog mellom gjestene og representanter fra vårt hjemlige pluralistiske samfunn og frie politisk miljø.
De ville skåne dem fra meningsytringer om behovet for å skifte ut det totalitære regimet i Teheran.
Norsk fredsdiplomati er prisverdig og er høyt anerkjent ute i verden. Fra utenriksminister Knut Frydenlund i sin tid initierte fredsforhandlingene som ledet til Oslo-avtalen, til det vellykkede fredsavtalen i Columbia, har freds- og forsoningsavdelingen på 7.-juniplassen fått en stadig større plass i norsk utenrikspolitikk, selv om forsøk i Afghanistan, Libya og Sri Lanka ikke ga ønsket uttelling.
Kritikken mot invitasjonen til Taliban-regimet i Kabul i fjor ble møtt med behovet for å opprettholde dialog, noe som viste seg å gi dårlig resultat i lys av Talibans uendrede holdning til kvinners rettigheter. Behovet for «å snakke sammen» har utenriksminister Anniken Huitfeldt holdt fast ved, også overfor kinesiske myndigheter i etterkant av den brutale maktdemonstrasjonen i Hongkong og overgrepene overfor Uigurene.
Er vi vitne til at UDs ønske om å innta en internasjonal meglerrolle fører til en servil holdning overfor regimer som bryter med demokrati og menneskerettigheter?
Er departementet i ferd med å sette til side forsvaret av våre fundamentale verdier i ønsket om lykkes i fredsarbeid for å motta internasjonal anerkjennelse?
For den noe hysteriske reaksjonen jeg ble møtt med i Frognerparken vitner om tjenestefolk som er villige til å gå langt for å legge lokk på Norges grunnleggende verdier om ytringsfrihet og åpen politisk dialog, fordi det kunne føre til at gjestene fra det totalitære regimet skulle føle seg ukomfortable, og ikke minst eksponert til politisk motstand.
På diplomatspråket heter det «Stockholm-syndromet» – når intimiteten overfor «fienden» blir så tett at lojaliteten skifter side. Regjeringens utenrikspolitiske kompass virker truet og bør rettes opp.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.