Det nærmer seg kommunevalget. Tankene går tilbake til valgkampen høsten 2015, hvor eiendomsskatt var det store temaet. De rødgrønnes eiendomsskattemodell i Oslo var sterkt omstridt og debatten gikk høyt og lavt. Raymond Johansen (Ap) la hodet på blokken og bedyret at han hadde full kontroll:

«Jeg går til valg på dette, og spør byens befolkning om dette. Det er ikke noe problem med å innføre denne modellen. Jeg har full kontroll. Eiendomsskatten vil bli innført, det vil bare ta litt tid å få det på plass.»

Fire år etter har vi fasiten. Det viste seg å være problemer med Oslo kommunes eiendomsskatt. Store problemer. Johansen hadde ikke full kontroll, tvert imot: Utskrivningen av eiendomsskatten 2016 var ugyldig og Oslos eiendomsskattemodell er på grensen til det lovlige.

Selv om bystyret var kjent med den lovfastsatte 1. mars fristen, valgte bystyret å skrive ut eiendomsskatt fire måneder for sent. Domstolen slo fast at utskrivningen i 2016 var ugyldig. Høyesterett fremhevet at kommunen ikke la noen realistisk plan om å få skrevet ut eiendomsskatten innen fristen. Planen var å skrive ut flere måneder etter fristen og det ga ikke grunnlag for fristutsettelse. Høyesterett avviste kontant kommunens protest mot tilbakebetaling:

«Men her består feilen i at skatten ble utskrevet for sent, en feil som ikke kan repareres i ettertid. Nye utskrivningsvedtak kan derfor ikke lovlig treffes, med den følge at tilbakebetaling av innbetalt skatt er eneste mulighet. Plikten inntrer automatisk, uten nærmere vurderinger eller skjønnsutøvelse fra kommunens side.»

Nå påberoper Raymond Johansen seg «god tro» og skylder på Finansdepartementet:

«Men vi var i god tro, vi søkte råd hos Finansdepartementet, og der fikk vi beskjed om at tidsfristen for utskriving av eiendomsskatt ikke var over. Men de tok feil, det gjorde vi også, men nå ordner vi opp i dette.»

At det ordnes opp i lovbruddet er bra og burde være en selvfølge i en rettsstat. Kommunen må tilbakebetale 250 millioner kroner i ulovlig innkrevet eiendomsskatt til 50.000 boligeiere. Men det stemmer ikke at kommunen var i god tro og søkte råd hos departementet. Det foreligger en upublisert uttalelse som kommunen i rettssaken bekreftet at den ikke kjente til. Kommunen innhentet råd fra kommuneadvokaten, som var klar på at det forelå prosessrisiko dersom kommunen skrev ut skatt etter fristen 1. mars. De rødgrønne tok derfor en kalkulert sjanse da de hasteinnførte eiendomsskatten i 2016. Og de skrøt av hasteinnføringen:

«Det er ingen andre som har innført eiendomsskatt på så kort tid som det Oslo kommune skal gjøre. Og vi har et omfang av det tidobbelte, minst, av de fleste andre kommuner. Så den korte tidsfristen er hovedrisikoen, og gjør at vi har en stram fremdriftsplan, sier Tanke.»

Oslos borgere hadde fortjent bedre. Hasteinnføringen står i grell kontrast til andre kommuner. Utsira er Norges minst folkerike kommune med om lag 200 innbyggere og Saltdal kommune med sine 4700 innbyggere fant at det ikke var mulig å innføre skatt på en så kort tidsfrist, og begge utsatte da innføringen med et år.

I 2017 benyttet kommunen tre promille i skattesats. Undertegnede har anmodet kommunen om omgjøring og varslet nytt gruppesøksmål: Når 2016 er ugyldig, vil eiendomsskatt i 2017 maks kunne være to promille. Her er det ingen tolkningstvil. En tredjedel av eiendomsskatten for 2017, om lag 177 millioner kroner, må da tilbakebetales.

Det vil være i strid med grunnleggende rettsstatsidealer om kommunen ikke selv retter opp også denne feilen. Det offentlige har som sin fremste plikt å etterleve bestemmelser som setter rammer for hva den kan vedta. Kommunen kan ikke tjene på egne lovbrudd. Utskriving med for høy sats er en feil som ikke kan repareres i ettertid, med den følge at tilbakebetaling er eneste mulighet. Også her vil plikten inntre automatisk, uten nærmere vurderinger eller skjønnsutøvelse fra kommunes side.

Etter Høyesteretts dom slo kommunen seg på brystet og sa at dommen viste at kommunen «var i sin fulle rett» til å vedta sin bunnfradragsmodell. Men var det egentlig det Høyesterett skrev? Dersom man tar seg bryet å lese premissene i dommen, vil man se at Høyesterett viser til at loven «setter en grense for hvor høyt kommunene kan fastsette bunnfradraget». Høyesterett slår videre fast at det «ofte vil være uforenelig» med loven å frita 80 prosent av boligene. Likevel aksepteres det i det konkrete tilfellet fordi Oslo kommune er så stor at det fortsatt ble om lag 50.000 boliger som ble beskattet. Men Høyesterett presiserer at «kommunen har beveget seg nær den grensen eigedomsskattelova her setter».

Smak litt på den setningen. Den burde være et tankekors. Vil bystyret ønske å fortsette å balansere på grensen? Hva gjør det med skattemoralen og skattyters lyst til å forsøke seg på omgåelser, dersom det offentlige viser at det er greit å bevege seg på grensen til det lovlige?(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.