Mange spår lavere økonomisk vekst de neste årene. Prognosene viser at vi også må vente en økning i arbeidsledigheten. SSB spår en økning fra 3,5 prosent i år til 3,8 neste år.
Det er som ventet. De siste tre årene er renten satt opp tretten ganger. Norges Banks mål har jo nettopp vært å dempe aktiviteten i økonomien. Og på den måten få prisveksten ned.
De fleste politikere puster lettet ut når inflasjonen snur. Det er imidlertid mindre oppmerksomhet om på de alvorlige konsekvensene av tiltakene som settes inn mot prisveksten.
Det er et paradoks, all den tid de fleste politikere er opptatte av å få «flere i jobb». Det skal løse alt fra økende ulikhet og fattigdom, til integrerings- og kriminalitetsutfordringer. Men når sentralbanken setter bremsene på, blir dette målet mye vanskeligere.
En av de viktigste indikatorene som brukes for å vurdere om aktiviteten er for høy, er nemlig nivået på arbeidsledigheten. Hos Norges Bank kan vi lese at «høy sysselsetting er det høyeste nivået på sysselsettingen som er forenelig med prisstabilitet over tid».
Med det mener banken at det finnes et nivå på arbeidsledighet som er for lavt. Dersom vi beveger oss under dette punktet, bør bremsene settes på. Også ved den siste renteøkningen pekte sentralbanken på at «arbeidsmarkedet er stramt» og satte renten opp.
Logikken bak dette er at du og jeg får mindre penger å bruke. Da produseres og selges det mindre varer og tjenester. Til slutt strammer bedriftene inn, og folk mister jobben. Hvis ikke frykter sentralbanken at økt konkurranse om arbeidskraften vil slå ut i økte lønninger, som igjen gir økte priser og slik forsterker hverandre i en oppadgående og ukontrollert prisvekstspiral.
Resultatet er at arbeidsledighetsnivået blir et virkemiddel i den økonomiske politikken. En bryter å skru på for å justere temperaturen på norsk økonomi.
Betyr det at full sysselsetting et umulig politisk mål?
Svaret på det er «nei». Frykten for at arbeidsledigheten skal blir for lav, er dårlig begrunnet i Norge. Vi har tvert imot store muligheter til å forfølge et mål om at alle skal jobbe. Og å oppnå alle de positive effektene som følger med det.
Grunnen til det er den norske modellen, unikt designet for å gjøre full sysselsetting mulig.
Den norske lønnsdannelsen er viktig i dette bildet. Den sørger for at lønnsveksten ikke knyttes til prisveksten i Norge, men til lønnsomheten i den konkurranseutsatte industrien, som dermed representerer et anker for hva lønns- og prisveksten i Norge blir.
Med andre ord: Det er ingen grunn til å tro at vi kommer til å se den lønns- og prisspiralen som Norges Bank frykter her hjemme.
Det er en gladnyhet. Norges Bank anerkjenner denne effekten, men har likevel økt rentene historisk raskt, og peker stadig på arbeidsmarkedet som en av årsaken.
Det er flere årsaker til at for sterk oppmerksomhet om ledighetsnivå er problematisk. Å vurdere arbeidsmarkedet er nemlig en krevende jobb. Det kan gi feilaktig eller dårlig informasjon å bare se på tallene fra Nav om aktivt arbeidssøkende.
For eksempel kan mismatch mellom tilgjengelig og etterspurt arbeidskraft gi utslag i mangel på arbeidskraft. Lekkasje fra enkeltbransjer kan også feilaktig gi inntrykk av at det mangler folk og at ledigheten er for lav. I den norske modellen bør slike forhold heller møtes med kompetansepolitikk og bedre arbeidsvilkår enn økte renter.
Nivået på sysselsettingen er en annen side av arbeidsledigheten; altså hvor stor andel av befolkningen i yrkesaktiv alder som er i jobb. Fortsatt er sysselsettingen i Norge lavere enn den var før finanskrisen. Én av tre mellom 15 og 74 år står utenfor arbeidsmarkedet, og mange av dem banker fortsatt på døren. Særlig gjelder dette mange unge. Det er derfor grunn til å spørre hvor stramt arbeidsmarkedet egentlig er.
Mange som tidligere har hatt det vanskelig med å komme seg inn på arbeidsmarkedet, har gjennom oppturen etter pandemien fått seg jobb. Den høye aktiviteten i økonomien har fungert som en inkluderingsmaskin. Bedriftene har trengt arbeidskraft. Det er nå politiske tiltak og innsats fra de som jobber med inkludering, er skikkelig effektive.
Økte renter og strammere økonomi vil bidra til at bedriftene fremover vil være mer opptatt av å spare penger. Da blir det langt mer krevende å være arbeidssøker.
Den spådde økningen i arbeidsledighet betyr at flere tusen mennesker mister jobben som et middel for å dempe den galopperende prisveksten. Det er selvsagt kritisk for den enkelte, men gjør også mulighetene våre til å løse store samfunnsutfordringer mindre.
Og med den norske modellen trenger ikke arbeidsledighet være et nødvendig onde – vi kan få til arbeid til alle.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.