Strategi og agenda i konkurransepolitikken
Søkelys på importvernet vil kunne distrahere Konkurransetilsynet så mye at de glemmer å håndheve konkurranseloven, er hovedpoenget til Øystein Foros og Hans Jarle Kind i DN 1. april.
Mens jeg har stor tiltro til at Konkurransetilsynet klarer å holde to tanker i hodet samtidig - håndheve konkurranseloven med faglig integritet og samtidig invitere til en fri og åpen debatt om ulike aspekter ved konkurransepolitikken - er jeg mer bekymret for de nevnte professorene. Som Bahr/Remas våpendragere målbærer de en ensidig agenda om at myndighetene skal gripe inn i forhandlingsdynamikken mellom leverandører og butikkjeder for å sikre like innkjøpspriser. Og som vanlig er i kommunikasjonsbransjen, forsøker de å legge lokk på og fjerne fokus fra spørsmål som ikke tjener oppdragsgiverens agenda.
Som samfunnsøkonom har jeg lært å sette spørsmål ved ordninger som åpenbart svekker konkurransen og gir dårlig ressursbruk; i denne sammenheng importvernet for matvarer. En viktig del av den akademiske friheten er å kunne gjøre dette uavhengig av politiske holdninger og ulike aktørers strategier og økonomiske interesser. Engasjementet hos Bahr/Rema gir tydeligvis ikke Foros og Kind den samme friheten.
Mediene trenger hjelp fra myndighetene
Ole Erik Almlid, administrerende direktør i NHO, og Randi Øgrey, administrerende direktør i Mediebedriftenes Landsforening
Aldri har behovet for faktabasert informasjon vært større, aldri har mediene hatt større etterspørsel og aldri har det vært tøffere å holde det gående. Medieøkonomien består av to ben: Abonnementsinntekter er det ene, og det andre er annonseinntekter – som forsvant over natten med koronakrisen.
Selv solide mediehus, med over hundre år på baken kan begynne å vakle dersom det ikke kommer tiltak raskt.
Når det ene benet svikter, trenger vi hjelp fra myndighetene slik at vi kan oppfylle samfunnsoppdraget. Annonseinntektene uteblir, samtidig som det er behov for mer informasjon og journalistikk og det er viktig å sikre at vi har distribusjon og folk i mediehusene som kan lage det viktige innholdet.
Regjeringen har definert mediene som en samfunnsviktig funksjon og har bidratt med generelle ordninger som treffer bredt, men dessverre treffer de ikke godt nok i den krevende situasjonen for mediene.
Nå trenger vi journalistikken mer enn noensinne. Samfunnet og de demokratiske prosessene er avhengige av at mediene fungerer som de skal i en krisesituasjon som denne. Mediene tilhører demokratiets infrastruktur. Akkurat nå trenger vi informerte borgere og en god samfunnsdebatt mer enn noen gang.
Det får vi ikke dersom mediebransjen raseres. Nå trenger vi hjelp fra myndighetene slik at vi kan fortsette å oppfylle samfunnsoppdraget.
Permitteringstallene øker fra dag til dag – dette i en tid hvor vi trenger flest mulig på jobb. De kommersielle mediene har skåret ned utgiftssiden i flere år for å ta hensyn til inntektsfall fra annonser som følge av digitaliseringen. Derfor er permitteringene nå kritiske, fordi det er så få i disse funksjonene fra før.
Paradoksalt nok sammenfaller behovet for journalistikk og fantastiske trafikktall med den mest dramatiske nedgangen i annonseringen vi har sett. Sist uke meldte 99 prosent av MBLs medlemmer i NHOs medlemsundersøkelse om lavere etterspørsel. MBL representerer 201 mediehus hvorav 148 lokalaviser, kommersiell allmennkringkasting, lokal-TV, magasiner og andre bedrifter innenfor mediefeltet.
Krisen er internasjonal, men lokale myndigheter har ansvar for beredskap, smittevern, skole, eldreomsorg og legevakt. Innbyggerne må gå til lokalavisen for relevant og faktasjekket informasjon.
Riksmediene vil i mindre grad kunne opplyse om detaljer i lokale utfordringer, planlegging og konsekvenser der den enkelte bor. Samtidig har riksmediene ansvaret for å dekke koronakrisen i både bredde og dybde.
Det er reell fare for at mediekartet vil bestå av ganske mange hvite flekker når vi kommer ut av krisen. Det vil si lokalsamfunn i by og land uten journalistisk overvåkning og nyhetsdekning.
Det hjelper ikke å ha mediene på listen over viktige samfunnsfunksjoner dersom det ikke lenger er nok journalister på jobb.
Beredskap handler om logistikk
Marianne Jahre, professor ved Handelshøyskolen BI, og Luk Van Wassenhove, professor emeritus ved INSEAD
Investeringer i logistikk kan bidra til mer effektive tiltak og bedre ressursbruk. I den ekstreme utfordringen det er å skaffe nok smittevernutstyr, later Norge til å stille forholdsvis bra, med ubegrensede ressurser og et handlekraftig politisk apparat i ryggen. Samtidig bør vi bruke muligheten til å lære, så vi er bedre beredt til neste krise.
Beredskap i forsyningskjeder handler om logistikk, som står for 60 til 80 prosent av kostnadene i humanitære operasjoner. Logistikk dreier seg om produksjon, lagring, transport og distribusjon av varer.
Å satse på selvberging er en særdeles dårlig idé fordi få eller ingen land alene kan produsere alle de kritiske varene som er nødvendige. Samtidig må varer kunne bevege seg mellom land slik at de til enhver tid kan nå stedene med størst behov.
Ved å etablere globale beredskapslagre, inngå rammeavtaler med leverandører så produksjon raskt kan utvides når det trengs, legge til rette for fleksible transportløsninger og sikre flere leverandører av kritiske varer kan vi bygge beredskap inn i systemene så de kan håndtere press uten å bryte sammen.
Vi vet altså hvilke tiltak som er nødvendige. Selskapene som produserer kritiske varer ønsker å bidra. Det som kreves er klare internasjonale regler og like konkurransevilkår.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.