Den store etiske, økonomiske og miljømessige utfordringen med såkalt overproduksjon av sau er satt ettertrykkelig på dagsordenen. DN mener 3. oktober at problemet er enkelt å løse – nemlig ved å produsere mindre sau. Dette er en «kvikkfiks» som er svakt forankret i FNs bærekraftsmål, og som viser at DN ikke forstår fotosyntesen.
FN sier at alle land skal bruke sine egne ressurser til å produsere mat. Norges arealressurser består av 95 prosent utmark, og halvparten av dette kan gi mat til beitedyr. Det er mulig å doble kjøttproduksjonen som er basert på norske utmarksbeiter. Da er det et paradoks at knapt 10 prosent av nordmenns kjøttforbruk utgjøres av sau og lam. På denne bakgrunn er det betimelig å snakke om underforbruk i stedet for overproduksjon.
Nortura anslår at det ligger 10 millioner middager på lager i form av sau. Dette er ikke et overveldende stort lager av kjøtt, slik DN påpeker. Trender kan skapes og påvirkes, og det burde være mulig å få folket til å spise to sauemiddager mer i året. Da er det viktig å framsnakke sauekjøttet. Formidling av kunnskap om den norske produksjonsformen og ressursgrunnlaget er en avgjørende del av dette.
Debatten om overproduksjon og kjøttets karbonavtrykk overser grunnleggende biologisk kunnskap om hva de ulike dyra spiser. Sauen henter i dag nær 70 prosent av maten den spiser i utmarka – til stor forskjell fra de fleste andre husdyr. Beitedyra er i stand til å omforme, for oss mennesker, ufordøyelig gress, til kjøtt, melk og ull. Dette kan ikke kjøttproduserende dyr med én mage. Vi trenger ikke øke kjøttforbruket, men vi bør vurdere å erstatte kjøtt basert på importert fôr med kjøtt produsert på eget fôrgrunnlag. Markedsføring, tilgjengelighet og forbrukernes opplevelse av at både sau og lam er bærekraftig og god mat, kan bidra til at beitenæringen tar større markedsandeler.
Oppveksten sammen med mora, der sauer og lam får anledning til å utøve naturlig adferd fram til slakting, skiller sauedrifta markant fra kjøttproduksjon på énmaga husdyr som svin og kylling som ikke kan leve av gress. Beitedyra er fôrhøstere i utmarka, og slipper ikke ut eksos fra svarte karboner. Sauens drivstoff er fornybare grønne karboner fra fotosyntesen. Dette gir riktignok et annet avfallsprodukt, metan, som dyrene ånder og raper ut som en følge av sitt grønne maskineri.
Men sauen gjør mer enn å rape metangass. Den utnytter arealer med liten alternativ verdi, som ikke belastes med kunstgjødsel, sprøytemidler eller transport. Det bindes også mer karbon i jorda under beiteplanter i utmarka enn under gjengrodd areal. Vinterens drøvtyggerfôr produseres på grasdekte jorder som fanger karbon. Slike engarealer skiller seg fra korn-, bønne- og grønnsaksarealer ved at jorda ikke bearbeides årlig ved pløying. Gras kommer derfor positivt ut når det gjelder karbonregnskap.
Sauens bidrag til FNs bærekraftsmål handler om å ta vare på våre ressurser til produksjon av mat og klær, samt hindre tap av kulturlandskap og biologisk mangfold. Levende bygder i hele landet avhenger av livsgrunnlag for folket, og grasspisende dyr som sauen kan gjerne omtales som nasjonens grønne oljefond. Norsk mat, norske arbeidsplasser, åpent landskap og bærekraftige klær av ull er derfor verdifulle produkt fra norsk utmark.
Norge har naturgitte forhold som tilsier at også DN burde heie på beitebasert kjøttproduksjon. Sauens geniale tilpasning til norsk ressursgrunnlag må vies mer oppmerksomhet. Da vil bærekraftsperspektivet og næringas berettigelse komme tydeligere fram, og vi kan håpe på færre fremtidige oppslag med nedsnakking av et særnorsk kvalitetsprodukt.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.