Historien om Equinors ferd fra sigarkasse til Nordens største selskap, som jeg beskriver i boken «Giganten», handler også om forvandlingen av de norske styringspartiene. Fra å være bitre motstandere har Arbeiderpartiet og Høyre funnet hverandre i oljen, lik to hemmelige elskere som møtes på diskrete barer.

Slik var det ikke på 80-tallet. De blå og de røde sloss så busta føyk om statsoljeselskapet, Arbeiderpartiets ektefødte barn. Statoil ble skapt for å sikre norske interesser overfor de internasjonale oljeselskapene som var vant til å spille pingpong med små stater.

Politikken var så vellykket at Statoils sjef Arve Johnsen, ifølge Høyres statsminister Willoch, ble mektigere enn regjeringen. Statoil sto alene for omkring 60 prosent av investeringene i industrien og kunne kontrollere pengestrømmer av en størrelsesorden aldri før sett i Norge. Forslukent gjøv det løs på alle slags oppgaver, og feiet over motstandere som en dampveivals.

Høyre ville klippe «gjøkungens» vinger. I 1984 måtte Arbeiderpartiet godta at Statoils andeler ble drastisk redusert, på Gullfaks-feltet fra 85 til tolv prosent. Vedtaket var resultatet av Høyres langsiktige arbeid for å bryte opp maktkonsentrasjon og sikre staten grunnrente fra Nordsjøen.

De store kontantstrømmene ble i stedet kanalisert til staten gjennom en ordning som fikk navnet Statens Direkte Økonomiske Engasjement. SDØE – kongen av åttitallets politiske reformer hadde det desidert kjedeligste navnet.

Arve Johnsen jamret seg mens de norske rivalene blomstret og konkurransen på sokkel hardnet til. Men da Statoil overskred budsjettene på Mongstad-utbyggingen med 5,4 milliarder kroner, innså de fleste at selskapet hadde vokst raskere enn godt var.

«Arve Johnsen brukte opp alt far kunne ha tjent om han levde i ni millioner år,» sa forfatteren Georg Johannesen.

Mongstad var beviset på at Høyre hadde hatt rett. Oljepolitikk handler om å balansere hensyn og sikre fellesskapets interesser. Kranglingen som preget første del av oljehistorien tjente Norge vel.

Men rundt år 2000 inntraff et markant skille. Det bredte seg en stillhet i de politiske miljøene, den fløt utover som olje på vannet og kvelte alle tilløp til debatt om det delprivatiserte selskapet, selv om staten fremdeles eide to tredjedeler av aksjene.

Konsernsjefer hadde måttet gå etter overskridelser på Mongstad og Åsgard, men de enda større overskridelsene på Snøhvit i 2005 førte knapt til overskrifter. Miljøbevegelsen laget bråk om Statoils katastrofale oppkjøp av klimafiendtlig kanadisk oljesand, men storting og regjering ytret ikke et knyst.

Etter at oljeprisen sank i 2014, har Statoil skrevet ned verdier på til sammen 133 milliarder. Deler av dette er regnskapsmessige justeringer og ikke konstaterte tap, men likevel: Tallene forteller at selskapet er spaltet. Norge leverer kjempeprofitt som maskerer elendighet ute.

133 milliarder utgjør faktisk antagelig bare en del av verdiene som er gått tapt.

Tall fremskaffet av analytiker John Olaisen fra ABG Sundal Collier, som ble omtalt i Dagens Næringsliv mandag 25. november, viser at Equinors investeringer ute fra 2001 til nå beløper seg til om lag 800 milliarder. Selskapet har tjent rundt 550 milliarder fra produksjon og salg, men kontantstrømmen i perioden er 250 milliarder i minus.

Tallene ville vært enda mer horrible om ikke Statoils andeler fra alliansen med BP på 90-tallet (Angola, Aserbajdsjan og Nigeria) hadde rettet opp inntrykket.

Equinor har altså tjent 550 milliarder, og i tillegg er utenlandsvirksomheten verdt rundt 300 milliarder, ifølge Olaisen (noe Statoil bestrider). Totalen er dermed i overkant av 800 milliarder, men så kommer fratrekk for inngangsverdien av utenlandsporteføljen da selskapet ble privatisert i 2001. Det er vanskelig å tallfeste dette, men for å være greie kan vi si at selskapet går omtrent i null i løpet av 18 år.

Til sammenligning har Oljefondet fra 2001 til i dag hatt en gjennomsnittlig årlig avkastning på seks prosent. Hadde altså aksjonærene tatt de 250 forsvunne milliardene i utbytte og investert dem i for eksempel fondet, ville pengene ynglet i løpet av 18 år. Forskjellen mellom de to investeringene er på flere hundre milliarder.

Les også Terje Erikstad: Norgeshistoriens dyreste fadese dnPlus

Equinors utenlandsvirksomhet er en katastrofe i langsom kino. Den statlige eierskapsmodellen fungerer ikke, men det er det ikke lov å si.

Da en ung høyrepolitiker fra Civita for noen år siden skrev om pengesløseriet og foreslo at selskapet ble delt opp, sto ingen Willoch klar til å klippe vinger. Hundrevis av milliarder tapt? Hysj, slik snakker man ikke om.

Høyre har abdisert fra sin gamle rolle som A/S Norges bokholder og blitt del av det historikeren Francis Sejersted kalte for det oljeindustrielle kompleks, nettverket av flinke venner og bekjente. I sentrum av komplekset sitter Equinor, som en femte statsmakt og trekker i trådene.

Et offentlig utvalg bør nedsettes for å gjennomgå hvordan det kunne gå så galt og vurdere om staten bør selge seg ut av hele eller deler av selskapet.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.