I rundt 150 år har Norge vært en dominerende skipsfartsnasjon. Så å si alle moderne skipstyper er utviklet eller kraftig forbedret av norske teknologimiljøer, verft, designere og rederier. Innen skipsutstyr, fra det helt enkle til det mest avanserte, er norske leverandører fortsatt ledende.

Tore Stensvold
Tore Stensvold

Den maritime industrien utvikler grønn maritim teknologi, og norske rederier går foran og tar den i bruk slik Menon Economics skriver i rapporten «Grønn Maritim 200 – teknologi, utslipp, verdiskaping og sysselsetting». De har dermed gjennomsnittlig lavere utslipp enn konkurrentene. Regjeringens planer så langt, samt siste ukes «Veikart for grønt industriløft», er ikke nok til å sikre en fortsatt ledende posisjon.

Verftene og rederiene er som hjerter og lunger for den maritime klyngen. Rederiene trenger vilkår som sikrer norske sjøfolk, rekruttering og kompetanse. Verftene trenger bedre betingelser for lån og garantier. Statlig støtte gis uten krav som kan sikre norsk verdiskaping, innovasjon og teknologiutvikling.

Statlig støtte gis uten krav som kan sikre norsk verdiskaping, innovasjon og teknologiutvikling

Norske maritime miljøer har i fire tiår stått i spissen med å utvikle teknologi for å redusere drivstofforbruk og utslipp. Statens innkjøpsmakt ved Vegvesenet har vært med på å styre utviklingen og i siste instans påvirke hele den internasjonale skipsfarten. Teknologimiljøet i Trondheim med NTNU og Sintef har siden 80-tallet bidratt til utvikling av gassmotorer (lng), som reduserer utslipp av helsefarlige stoffer som nitrogenoksider, svovel, sotpartikler samt CO2.

Inntil nylig har Norge vært temmelig alene om å gå opp løypen for grønnere skipsteknologi. Parisavtalen i 2015 omfatter ikke shipping, som står for cirka tre prosent av klimagassutslippene. Med sterkt påtrykk fra Norge vedtok FNs sjøfartsorganisasjon IMO i 2018 ambisjoner om å kutte utslippene med 40 prosent fra 2030 og minst 50 prosent innen 2050, målt etter 2008-utslippstall. Det ble sett på som strenge krav i 2018, men nå oppfattet som tafatt.

EU har med «Green Deal» og «Fit for 55» lagt listen enda høyere. Rederiforbundet er pådriver for kraftigere mål. Fra 2030 skal norske rederier kun bestille skip basert på nullutslippsteknologi og fra 2050 skal flåten være utslippsfri. IMO vil bli tvunget til å vedta enda strengere mål.

Norges unike rolle som frivillig frontkjemper er i ferd med å svekkes. Andre nasjoner puster oss i nakken. Milliarder av euro og dollar pøses ut i andre shippingnasjoner og i EU. Kan Norge beholde sin posisjon som maritim stormakt?

Det er et visst håp. Den norske modellen med trepartssamarbeid, flat organisasjonsstruktur og ikke minst at det er lov til å gjøre feil. Klyngesamarbeidet med slagordet «Samarbeide når vi kan, konkurrere når vi må» er ikke lett å kopiere i andre kulturer der konkurrenter ikke er på talefot og myndigheter ikke samarbeider.

Men næringens posisjon er skjør og fordrer en mer aktiv og pågående politikk. Det er fint med statsråder som «heier» og «har troen» og et «Veikart for grønt industriløft» krydret med gode intensjoner. Næringen er glad for fine ord, men de flytter ikke fjell. Regjeringen må gå fra prat og fine ønsker til handling.

Statens innkjøpsmakt ved Vegvesenet, har vært med på å styre utviklingen og i siste instans påvirke hele den internasjonale skipsfarten

(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.