Sverre Strandhagen i Dagens Næringsliv er bekymret for at Norges anseelse i Nato skal «forkludres» fordi regjeringen skal delta som observatør på statspartsmøtet til FN-traktaten som forbyr atomvåpen (DN 1. desember). Veid opp mot den ekstreme risikoen som atomvåpen utsetter oss for, bør og kan imidlertid Norge tåle rollen som prygelknabe.
FNs generalsekretær António Guterres minnet oss nylig om at «menneskeheten forblir én misforståelse, ett feiltrinn, én feilberegning, ett knappetrykk unna å utslettes.» Han oppfordret alle stater til å støtte opp om forbudstraktaten.
Når Natos generalsekretær Jens Stoltenberg i stedet vil snakke om hvor «farlig» forbudstraktaten er, undres jeg derfor over hvorfor mediene ikke konfronterer ham med Natos manglende evne til å erkjenne at kjernefysisk avskrekking ikke er en bærekraftig sikkerhetsstrategi.
Godt hjulpet av Stoltenberg står USA, Storbritannia og Frankrike side om side med Russland og Kina i en aggressiv informasjonskampanje mot forbudstraktaten.
Strandhagen svelger agnet og hele snøret når han videreformidler påstander om at Nato «gjerne vil jobbe med atomnedrustning, bare den er balansert, gjensidig og verifiserbar» og at «stormaktene vil ha balansert nedrustning», mens forbudstraktaten er en «avsporing» som handler om «ensidig nedrustning.» For slik er det ikke.
Ingen av stormaktene har reell vilje til nedrustning. Oppmerksomheten om å opprettholde en troverdig kjernefysisk avskrekking er så stort at det ikke er rom for nedrustning.
Ingen av stormaktene har reell vilje til nedrustning.
Det er også helt utenkelig at USA, Storbritannia og Frankrike skulle signere forbudstraktaten og ruste ned ensidig. Hvis de faktisk ønsket å forfølge en ambisjon om gjensidig og balansert nedrustning, så kunne de ha engasjert seg konstruktivt med forbudstraktaten og sagt at de kan slutte seg til hvis Russland og Kina også gjør det, og gitt at de kan enes om hvordan selve nedrustningen skal verifiseres – slik forbudstraktaten krever.
Den reelle grunnen til motstanden mot forbudstraktaten er at den gjør det så vanskelig for stormaktene og Nato å fortsette å behandle kjernefysisk nedrustning som en luksus de kan påkoste seg først når det ikke lenger finnes strategiske trusler.
Det snakkes vakkert om kjernefysisk nedrustning i Nato samtidig som alliansens medlemmer avkreves betingelsesløs oppslutning om fortsatt satsing på atomvåpen.
Mediene bør belyse denne dobbeltkommunikasjonen.
Nato kan gjøre mye mer for å få til forhandlinger mellom atomvåpenstater om nedrustning. Hvis alliansen virkelig mobiliserer sine ressurser om dette, vil den ha tilstrekkelig normativ kraft til å kunne utgjøre en forskjell. Flere av medlemslandene ønsker egentlig at Nato skal ta denne rollen.
Det er i dette lyset vi må se det gryende ønsket om å innta en mer konstruktiv linje til forbudstraktaten.
Tyskland kommer til å sitte sammen med Norge på observatørbenken i FN i Wien i mars. Jeg tror ikke de blir de eneste NATO-landene på den benken.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.