Mange skvatt og lot seg begeistre da Natos generalsekretær Jens Stoltenberg tok noen skritt frem på scenen på NHOs årskonferanse og sa innstendig: «Det kan ikke være sånn at alle lønnsomme prosjekter gjennomføres, bare fordi de er lønnsomme.»
Foran Norges økonomiske elite slo han fast at næringsvirksomhet er «for alvorlig til å overlates til næringslivsledere».
Talen fanger de siste årenes tverrpolitiske tendens til å sette sikkerhet foran marked. Innenrikspolitisk har utviklingen de siste fem til ti årene gått klart i retning av større politisk vilje til å pålegge næringslivet sikkerhetstiltak som koster penger eller begrenser handlingsrommet.
Kontrasten er slående til den nedprioriteringen av sikkerhet som preget deregulering, markedstilpasning og styringsreformer de første 25 årene etter den kalde krigen.
Fra 1990-årene gjennomførte Norge en rekke store reformer i forvaltningen, så vel som i det økonomiske liv mer allment. Offentlige virksomheter skulle styres etter mål og resultater, og et stort antall av dem ble omdannet til selvstendige foretak i ulike eierformer. Driften kunne ikke lenger dirigeres. Statlige pålegg, også sikkerhetspolitiske, ble mer krevende å gi.
Tanken om at markedsmekanismen mest effektivt utnytter ressursene, førte til strukturreformer i finans-, kraft- og telesektoren. EØS-avtalen åpnet nye markeder og lukket gamle, nasjonale styringsmuligheter.
Det finnes knapt sikkerhetspolitiske overveielser i utredningene og regjeringsdokumentene som lå bak de store reformene. Der sikkerhetshensyn ble vurdert, veide de sjelden tyngre enn hensynet til større effektivitet og økonomisk vekst.
Bak den tidens avveininger lå tanken om at sikkerhet handlet om balanse mellom kost og nytte, litt som når vi tegner forsikring. Noen ting er det billigere å ta sjansen på å miste, særlig hvis forsikringen er dyr og skadesannsynligheten er lav.
Slike resonnementer har fått mindre gehør etter Russlands anneksjon av Krym i 2014.
Noen ting er det uaktuelt å ta selv en liten sjanse på å miste. Den politiske erkjennelsen av at selve rikets sikkerhet krevde tyngre beskyttelse, førte dermed til en gradvis, men merkbar dreining tilbake mot større aksept for statlig inngripen. Vedtaket av ny sikkerhetslov i 2018 var et klart skille, med videre skjerping i årene etterpå.
Det betyr ikke at tautrekkingen mellom økonomi og sikkerhet er over. Den er ikke en floke som kan løses. Målene om produktivitet, effektiv forvaltning og nyttemaksimerende, internasjonalt samarbeid vil stå ved lag. Når staten trekker i sikkerhetsenden av tauet, forblir den også stående blant aktørene som trekker motsatt vei.
Der har også næringslivet stått, med NHO i spissen, slik det fortsatt gjør når regjeringen for eksempel foreslår strengere regler for godkjennelse av eierskifter. Nye runder er ventet i vår. Dette er en legitim interessekamp i det norske systemet.
Men både NHO og andre bør regne med at draget i tauet fra dem som vil skjerpe sikkerheten, vil fortsette å øke i styrke. Det begynte under Solberg-regjeringen, og Høyres stortingsrepresentanter har brukt spørretimen etter nyttår til å be justisministeren om fortgang i videre innstramninger.
Det er de voldsomme endringene i trusselforståelsen siden 2014 som gjør at høyre-venstre-aksen i økonomisk politikk oftere blir underordnet den brede enigheten om styrking av nasjonal sikkerhet. Koronaerfaringen har styrket frykten for avhengighet av mindre samarbeidsvillige land.
Næringslivet kan og vil fortsette å trekke i sin ende av tauet. Samtidig har næringsaktører både plikt til, og nytte av, å forstå sin samfunnsrolle utover økonomisk verdiskaping. De bærer ansvar for sin del av den samlede motstandsdyktigheten ved å unngå, avdekke og varsle om trusler.
I stedet for den dominerende forståelsen av sikkerhetskrav som en «ytre» kostnad, uten relevans for egen bunnlinje, vil flere måtte se det innebygde ansvaret som følger av å tilhøre et samfunn. Slik ingen kan slippe ut hva de vil i luft eller vann, eller forutsette at ansatte aldri er syke, lever vi i en tid der myndighetene i økende grad vil ansvarliggjøre den enkelte for forvaltningen av fellesgodet nasjonal sikkerhet.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.