Erlend Eide Bø har en god kommentar om boligskatten i DN 15. mai. God fordi han skiller presist mellom ulike sider ved den. Vi er enige om at det ikke nødvendigvis er en god faglig egenskap at en skatt er omfordelende.
Vi er fremdeles uenige om hvor egnet boligskatt er om en ønsker å omfordele. Det er nok korrelasjon mellom boligverdi og inntekt. Som de fleste «proxy»-variabler, er også denne upresis. Mange eldre har verdifulle hus og lave inntekter. Mange har også arvet husene sine. Og alle har anskaffet boligen under forutsetning av et skatteregime uten boligskatt.
Da synes jeg det er litt drøyt å redusere boligformuen til folk flest med kanskje 20 prosent, uansett om det gjøres over tid eller ikke.
Jeg er for å bytte ut de mest skadelige skattene. Men boligskatt svært skadelig for norsk økonomi og for den norske modellen med utbredt boligeie.
Erlend Eide Bø og jeg er også enige om at boligprisene vil bli lavere med boligskatt fordi boligkostnadene øker. Hans trøst er at det blir billigere å kjøpe og at dét gagner førstegangskjøperne som trenger mindre egenkapital. Jeg er ikke så sikker. En bolig vil jo med boligskatt ha en betydelig høyere kostnad over levetiden enn i dag, også for førstegangskjøperne. Og bankene er jo ikke uten finansiell innsikt.
Jeg tipper at kravet til egenkapital vil øke jo lavere den forventende netto disponible inntekten etter skatt er.
Bø understreker at boligskatt også «handler om leietagere». Selvsagt. Skatteutvalget hevder at «skattesystemet fører til høyere bokostnader for leietagere enn for eiere». Problemet til Bø og Skatteutvalget er at dette, rent prinsipielt, ikke er riktig. Dette trenger åpenbart en forklaring.
Om vi, litt forenklet, legger til grunn at markedsverdien av å bruke en bolig (boretten) uttrykkes ved markedsleien, altså husleien, er markedsverdien av en bolig nåverdien av fremtidige forventede husleier etter kostnader. Når du har kjøpt et hus, har du altså ikke gjort noe annet enn å betale en engangssum for å forbruke dette i all fremtid.
En som leier bolig, betaler ikke for all fremtid, men måned for måned. I prinsippet har både leier og eier betalt markedsleie for sitt boligforbruk, men den ene opererer i spotmarkedet mens den andre har betalt alle husleier på forskudd, enkelt sagt. Det kan sammenlignes med at du bor på hotell i to uker, og betaler på forhånd for hele oppholdet i stedet for dag for dag.
Hva er fordelen ved å betale på forskudd heller enn måned for måned?
Det kan jo ikke være at leietageren må betale skatt av inntekten som brukes til husleie. Også huseieren har betalt skatt av inntektene som brukes til å betale for boligen. Og rentefradrag er jo ingen fordel. Det er allment og følger av skatteplikt på rente- og finansinntekter.
Så innvender du kanskje at boligeieren kan selge huset skattefritt etter ett år. Jo, men verdiendringer på en eiendom, når vi holder avkastningskravet og driftskostnader konstant, knytter seg jo til at fremtidig husleie har økt mer enn markedet forventet. Om det motsatte skjer, at borettens verdi faller, vil eiendommen falle i verdi. Dette er jo som fastrenter vs. flytende rente. Leiemarkedet kan sammenlignes med flytende rente, hvor en leietager kommer bedre ut om hun leier i et marked med fallende husleier, mens en boligeier kommer bedre ut om det viser seg at husleiene stiger. Hverken leier eller eier blir beskattet for sine gevinster eller tap i så måte.
Vi ville vel ikke synes det var rimelig at de som leier bolig skulle bli beskattet for «fordelen» av fallende husleier?
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.