Jeg driver et av verdens raskest voksende selskaper: det norske aksjeselskapet Dune Analytics as. På drøye tre år har selskapet oppnådd en verdsettelse på en milliard dollar, med kun 16 ansatte. Dette gir oss en av historiens høyeste verdsettelse per ansatt – på linje med Instagram og Whatsapp.
Flere av verdens mest anerkjente teknologiinvestorer er med på laget, heller ingen av dem er norske.
Over det siste året har brukerbasen vår hatt en vekstrate på opp til 175 prosent i måneden.
Nylig hentet vi 600 millioner kroner som skal investeres i flere ansatte og teknologiutvikling. For tiden taper selskapet mye penger og vi kommer til å tape enda mer fremover, mange hundre millioner kroner i året. Det er hva det koster å konkurrere internasjonalt.
På tross av at egenkapitalen som investeres i selskapet ikke er penger jeg disponerer, får jeg privat et problem fordi jeg bor i Norge. Vi har tidvis en sterk balanse og denne må jeg betale formuesskatt av. Denne egenkapitalen skal raskt investeres i ansatte og teknologi, og bare på noen få måneder kan balansen være betydelig svekket.
Personlig får jeg en skatteregning basert på hva som tilfeldigvis står i balansen ved utgangen av hvert år. Det finnes tre måter for meg å finansiere denne regningen på: lønn, utbytte eller aksjesalg.
Jeg måtte tatt ut veldig høy lønn for å få nok til å dekke en formuesskatteregning. Alle ansatte får aksjer og vi ønsker ikke en kultur for høye lønninger – jeg må lede an som godt eksempel. I tillegg koster lønn bedriften dyrt, med arbeidsgiveravgift og inntektsskatt.
Man skatter for å betale formuesskatt og tapper bedriften for penger som kunne vært brukt til å ansatte flere.
Vi har bare internasjonale investorer. Å skulle presse frem utbytte på grunn av en særnorsk personlig skattebyrde i et selskap som taper penger, gir ingen mening.
Lønn og utbytte er derfor uaktuelt.
Da står jeg igjen med siste alternativ: selge meg ut av livsverket.
Å selge aksjer tidlig på reisen er ikke noe hverken selskapet er tjent med eller noe jeg ønsker. Vi har kjempet for å hente penger på gunstige betingelser, slik at vi kan beholde eierskapet og motivasjonen for å skape noe enda større. Praktisk talt alle vellykkede teknologiselskaper har til felles at de har sterke insentiverte gründere med seg over tid.
Det er heller ikke noen enkel oppgave å selge illikvide aksjer i et privat selskap. Solgte aksjer vil gå til utenlandske eiere siden ingen norske investorer har ekspertisen vi trenger på eiersiden. Det er både kjedelig og komplisert å få gjennomført, men å selge seg ut er den eneste løsningen.
Dette innlegget er ikke et argument for å ikke betale skatt, ei heller ikke et argument for å betale mindre skatt. Dette er en beskrivelse av utfordringen som formuesskatten representerer når vekstselskaper med globale ambisjoner skal bygges fra Norge.
Jeg trives godt i Norge og har tro på den norske modellen. Jeg vil gjerne bidra med mangfoldige skattekroner dersom selskapet vårt en dag lykkes og tjener penger etter en lang og risikofylt reise. Men hvis Norge skal fostre globale teknologiselskaper, må eierne heller få skatteregningen sin når de høster fruktene i form av skatt på lønnsom drift, utbytte og privat forbruk.
I dag har vi kunder og brukere over hele verden, men ingen i Norge. Vi har ansatte over hele verden, og kun et fåtall i Norge. Selskapet vårt har ingen norske kunder, og ingen av våre innsatsfaktorer er tuftet på norske ressurser. Hvor jeg bor, har ingen betydning for selskapets suksess.
Det er med andre ord ingen forretningsmessige årsaker til å drive det fra Norge.
Det snakkes mye om hvordan vi skal skape nye næringer og verdier etter oljen i Norge. Dessverre vingeklipper formuesskatten Norge som utgangspunkt for å bygge bedrifter med globale ambisjoner. Flere jeg kjenner som bygger noen av landets mest spennende selskaper, deler min frustrasjon over formuesskatten.
Jeg vet flere vurderer å flytte ut i det stille. Det er forståelig når debatten er så unyansert og full av personangrep. Jeg vet ikke om jeg forblir i Norge eller ikke, men jeg vet at det er formuesskatten som tvinger meg til å stille spørsmålet.
Da står jeg igjen med siste alternativ: selge meg ut av livsverket.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.