Dagens Næringslivs fokus på og korstog mot de såkalte «rikinger» har gitt resultater. LO-leder Peggy Hessen Følsvik skal «ta de», mens SVs nye leder ber de «ryk og reis». Så nå flykter de i hopetall. Finansminister Trygve Slagsvold Vedum, med spesialkompetanse på overførsler og subsidier, men åpenbart ikke på finans, tar skammen i bruk for å få de utflyttede hjem og «betale regningen».
Statsminister Jonas Gahr Støre maner til rettferdighet.
Men rettferdighet for hvem? Allerede i dag betaler de 20 prosent rikeste i Norge vel 55–57 prosent av personlige skatteinntekter (inkludert lønn og formuesskatt), som er over 600 milliarder kroner. De ti prosent rikeste betaler 38 prosent.
Det er altså ikke slik at rike ikke bidrar til Vedums «spleiselag». Tvert imot. Det er nettopp de rikes bidrag som muliggjør velferdsnasjonen Norge.
Og til Audun Lysbakkens påstand om at det er «fellesskapet som har gjort dem rike»: Det er tankegods fra utdatert marxistisk dogme. Vi vet at finansiell rikdom har sin opprinnelse i kombinasjonen av hardt arbeid og risiko. Det er viljen til å ta risiko, og evnen til å leve med den, som er den kritiske suksessfaktoren i rikdom. Risiko kan være politisk, makro- eller mikroøkonomisk, finansiell, teknologisk eller nær sagt enhver ikke-kontrollerbar variabel.
De aller fleste mennesker forstår at jo høyere risiko en er villig til å ta, desto potensielt høyere avkastning forventer vi å få. Dette gjelder hvis det er spare- eller pensjonspengene dine, hvis du spiller på kasino eller investerer i en nyutviklet app, eller en bedrift, en fiskebåt, en ny åker, et oljefelt eller på Oslo Børs.
Ofte går det feil, og da taper en mye eller alt av innsatsen. Men er en flink, arbeidende og kanskje litt heldig, kommer rikdommen. Nær alle «rikinger» har selv – eller deres familie – på ett eller annet tidspunkt tatt stor risiko som har gitt resultater i form av finansiell velstand. Her er faktisk lottomillionærer helt lik vanlige millionærer. De har tatt finansiell risiko og så «vunnet».
Tidligere tiders norske politikere, enten det var Einar Gerhardsen, Gro Harlem Brundtland eller Kåre Willoch, forsto at ved å skape forutsigbare og gode forhold for både eksisterende industri og nyetablering kunne en skape gode arbeidsplasser og sunne bedrifter. Velstanden kom til Norge ikke med oljen, men på grunn av stabil nærings- og skattepolitikk som skapte en norsk oljeindustri. Med lav politisk risiko den gang kom både kunnskap og kapital til Norge.
Mye er endret, og forutsigbarheten i norsk nærings- og skattepolitikk er dessverre borte. Det gjør at det er ikke bare «rikinger» som reiser, men kanskje enda viktigere for folk flest: at utenlandske investorer og selskaper trekker seg unna. Hvordan vet vi det? Jo, den norske kronekursen har falt mot alle land vi liker å reise til. Og fallet har vært særlig sterkt siden Støre tok makten, på tross av rekordsterk oljepris.
Å ty til straff, fjellvettregler eller harselering hjelper hverken mot internasjonale kapitalmarkeder eller utflyttede nordmenn. De kommer bare tilbake den dagen de opplever Norge igjen har forutsigbar finans- og skattepolitikk.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.