I et svarinnlegg 28. mars skriver Mathilde Fasting og Kristin Clemet om at norske eiere betaler en økt del av skatteregningen.
Mitt poeng var at det ikke er sannsynlig at skattebyrden for norske investorer er særlig høyere nå enn for ti år siden. Likevel har de rett i at norske investorer skattlegges hardere enn utenlandske investorer i Norge, og at denne forskjellen har økt.
Samtidig blir utenlandske investorer skattlagt i sine hjemland, og en del land har høyere skatt på utbytter og kapitalgevinster.
Å skattlegge investorer mer og selskaper mindre kan være fornuftig, ettersom det har vært antatt at investorskatter ikke reduserer investeringer like mye som selskapsskatter gjør og at norske investorer er mindre mobile enn selskapers profitt.
Oppbyggingen av store urealiserte gevinster siden 2006 kan gi politisk press for lavere skatt på kapitalgevinster. Å gå i denne retningen vil være et stort feilsteg, fordi investorene da ser at det lønnet seg å vente på et mer fordelaktig regime. Den potensielle gevinsten ved å vente på lavere skatt kan i verste fall delvis undergrave aksjonærmodellen.
Derfor ville et mer robust system ha skattlagt gevinster med reglene i det året gevinstene opparbeides, men la skatteregningen fortsatt forfalle ved realisering. Dette vil fjerne fordelen med å vente på skattereform og kan redusere det politiske presset.
Dersom argumentet til Fasting og Clemet er at formuesskatten er særlig krevende fordi den betales uavhengig av overskudd det året, er det jo et glimrende argument for en robust aksjonærbeskatning med skatt på utbytter og realiserte gevinster.
(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.