Både Civitas Mathilde Fasting og Kristin Clemet og Høyres Jon Gunnar Pedersen og Tore Grobæk Vamraak gjør det med sin dårlig begrunnede motstand mot formuesskatt enklere å forstå hvordan høyrehistoriker Francis Sejersted kunne skrive at «Høyre alltid har fungert som et interesseparti for de bedrestilte i samfunnet».
Skattereformen i 2006 er en av våre viktigste skattereformer og ledet til forlik mellom Høyre og Arbeiderpartiet. Reformens hovedmål var ikke å fjerne formuesskatten, men å forhindre skattemotiverte incentiver som skyldtes store forskjeller i marginalskatten på arbeid- og kapitalinntekt. Skatt på utbytte skulle sikre mer likebehandling av kapitalinntekt og lønn, og har gradvis økt i takt med at selskapsskatten ble redusert.
Samlet skatt på inntekt som deles ut som utbytte er derfor omtrent uendret.
Formuesskatten var ikke en del av forliket, men ble videreført med høyere satser og verdsettelse enn i dag og med et langt lavere bunnfradrag.
I debatten om formuesskatt i DN påstår de fire ovennevnte at jeg bare ser på skattesatser over tid, men jeg har argumentert for at vi må både se på satser og verdsettingsrater: effektiv skatt.
Deres påstand om hvordan inntektene ville vært lavere med 2013-regler enn med dagens regler er uforståelige. Ja, næringseiendom og sekundærbolig beskattes høyere, men disse utgjør til sammen bare 12,4 prosent av den samlede skattepliktige bruttoformuen. Næringseiendom, som Civita viser til, utgjør så lite som 0,3 prosent.
At endringene for disse formuesobjektene skulle tilsi høyere skatt i dag med 2023-regler enn med 2013-regler, er så usannsynlig at det er useriøst.
Høyresiden må erkjenne at den drastiske formuesveksten i Norge de siste ti årene har bidratt til veksten i formuesskatteinntektene.
De går også i rette med formuesskatten i sin helhet, som illustrerer blant annet to ting:
- Få land skattlegger aksjeformue som Norge, men andre land har til gjengjeld høyere skatt på eiendom og arv. Hvis en utenlandsk eier fra OECD-området konkurrerer med norske eiere, vil disse i snitt betale høyere skatt på kapitalbeholdningen deres enn de norske. Som NHH-forsker Elvik Næss skrev i DN, kan det skje «at utlendinger på grunn av arveavgiften selger gamle familiebedrifter og at norske eiere ender opp med å kjøpe dem».
- Høy formue signaliserer høy skatteevne og formuende eiere må planlegge for betaling av formuesskatt som for andre utgifter ved å sette av penger til dette.
Clemet og Fasting tyr også til teoretiske regnestykker om hvor ille formuesskatten er, for eksempel for gründere.
En NHH-studie som omfatter 70.000 små og mellomstore bedrifter og deres hovedeiere finner derimot ikke støtte for at formuesskatten tapper bedriftene for kapital. Også SSB finner at likviditetsutfordringer generelt ikke er utbredt, og at likviditetsutfordringene for unge bedrifter – typisk gründerdrevet – er svært begrenset.
Oda-gründer Munthe-Kaas, en av landets mest suksessrike gründere, var i likhet med oss overrasket over motstanden og rykket ut i DN med støtte til formuesskatten.
Høyresiden har heller ikke noe faglig grunnlag for å hevde at økt utenlandsk eierskap i Norge siden 2007 har noe med formuesskatten å gjøre. Forskning fra BI og Menon Economics viser at privateide norske bedrifter faktisk var mer lønnsomme enn utenlandskeide bedrifter i hele måleperioden, altså 2000–2011.
Clemet og Fasting mener kombinasjonen av formuesskatt og utbytteskatt er blitt for høy. OECD-tall viser at Norge ligger godt under snittet i skatt på kapitalbeholdning, og på 23. plass blant 37 OECD-land.
Danmark, Frankrike og Storbritannia er eksempler på andre land med rundt 50 prosent skatt når en tar med både selskapsskatt og utbytteskatt. Med skjermingsfradraget blir den effektive beskatningen av aksjeinntekt vesentlig lavere enn 51,5 prosent, og denne effekten vil øke når rentene øker.
Høyre og Civita vil fjerne formuesskatten selv om den er utjevnende, men ser ikke at ulikhet skader vekst. Høyere inntektsulikhet reduserte i gjennomsnitt den totale bnp-økningen i perioden 1985–2005 med 4,7 prosentpoeng i OECD-land, ifølge OECD. En annen OECD-artikkel finner at økt ulikhet reduserte den totale veksten i Norge fra 1990–2010 med ni prosent.
Forskning fra London School of Economics viser at skattekuttene Civita lengter etter, ikke øker veksten eller reduserer arbeidsledigheten, men fører til høyere ulikhet.
Høyresidens svake og fraværende prising av kostnaden økt ulikhet gir for økonomisk vekst, forklarer sannsynligvis deres blindhet for at formuesskatten har lange og velbegrunnede tradisjoner i Norge.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.